Totusenogtolv. Mens fingrene klamrer seg til så-mange-ganger-tastet-at-det-går-helt-automatisk-2011, har det nye, håpefulle og ubeskrevne 2012 tatt over hovedrollen. Fargestiftene sitrer etter å bli tatt i bruk og bunken med blanke ark er deilig tjukk.
Det siste kapittelet i Lilaboken 2011 handlet av alle ting om snø.
Denne underlige, hvite substansen vi snakker så mye om. Den vi alltid savner når vi ikke er der den er - og som alle kaster smelteforbannelser over så fort den våger seg dit vi ikke vil ha den. Senest i ettermiddag gjorde den et forsøk på å male Lilabyen hvit, men as we speak har det evinnelige regnet vasket den bort nok en gang. På fjellet, derimot - der fikk den heldigvis være i fred.
På fjellet. Hvor Lila for første gang på 17 år våget seg ned i skistøvlene og tok opp gamle kunster både nedover og bortover. Født med ski på beina? Nuvel. Det gikk nå i det minste litt bedre etterhvert. Og med både armer og bein intakte - og i et snev av adrenalinrus - mener jeg å huske at jeg hørte meg selv si at "dette var gøy, jeg gjør det igjen". Kanskje ingen hørte det.
Denne julaftenformiddagsharmonien fra barndomsplassens blikkstille idyll får stå som en siste takk til 2011. Det fine, rare, morsomme, spennende og nå avsluttede året. Med bare tre små dager på nakken, har 2012 allerede satt viktige, smilende og unike spor etter seg. Dette lover godt. Kjære 2012 - velkommen! Jeg har store planer for deg.
Godt nytt år, kjære venner!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Noe på hjertet? Du er hjertelig velkommen til å kommentere, synse, mene eller bare si hei.