Sand in my shoes - og litt overalt

Jeg kan vanskelig se for meg at noen trenger en unnskyldning for å reise til København - favorittbyen (og tatt i betraktning praten i gatene, også favorittreisemålet) til to tredjedeler av Norges befolkning. 

Men om du mot formodning skulle trenge en, så la meg presentere denne;

Sandskulpturfestivalen! Sommerkunst på høyt nivå. Forbi iskald take away-øl og meterlange flødeiskøer i Nyhavn, til venstre inn en bakgate og passe langt ut på kaia. Skrått til høyre for musikalske innslag og provisoriske serveringstelt på Ofelia Beach. Der. Årets mest imponerende sommerskue så langt. 

Kronen på sandslottet var en is fra Hansens. Jeg er forresten ganske sikker på at jeg vet hva en Foss er. Jeg kjenner faktisk opptil flere. Men denne familieknytningen til en kopp kaffe - vel, det var nytt for meg. 

Men du - kjapp deg. Den sjette august er det bare et eneste stort lekeland av en sandkasse igjen. 

Dido – Sand In My Shoes - sand i skoa og litt overalt. På Spotify, selvsagt.

Sukkertøybyen

Noen små mil fra Malmömetropolen ligger lille Ystad. Etter en stadig voksende rekke ekskursjoner har det nærmest blitt en vane å finne nye favoritter langs den forblåste sør-svenske kysten, og Ystadperlen er slettes ikke noe unntak. 

Hvem kan motstå å bli bittelitt forelsket i en by full av sukkertøyfargede murhus...

... hvor magnoliaen blomstrer i parken...

... hvor elleve små pipende dunnøster tøyer tålmodigheten til andemamma...

... hvor strømboksen i gågata er forvandlet til et imponerende kunstverk...

 ... og hvor kafédamen deler ut sjokoladekonfekt til gjestene - i byen søteste bakgård hvor blomstene bugner i trærne i gamle tekanner og alle kaffekoppene er ulike. 

Rett til høyre på kartet ligger et annet fascinerende landemerke - Kåseberga. I over tusen år har Sveriges Stonehenge stått standhaftig i blåst og uvær. 

Den lille fiskelandsbyen har hele hundreogfemti innbyggere - og jammen var den ikke sjarmerende nok til at også Visakortet krevde å få legge igjen et lite spor. Men det er en annen historie.

On the top of the world! Nesten.

På toppen av Norge ganske nøyaktig 2469 meter over havet er det en passe stor stein hvor de nye fjellstøvlene med en glad og fornøyd Lila oppi stod godt plantet midt på tirsdagen en gang. 

Helt øverst var det riktignok tåke. Tåke så langt noen kunne se. Sånn cirka en meter og en halv, med andre ord. Heldigvis var sikten akkurat passe til å knipse glade skrytebilder før frosne fingre og røde kinn søkte ly i den varme steinhytta. Augustsnøføyken dekket Norges høyeste steinrøys med melis og tåkehavet slukte både høydeskrekken og landskapet på veien opp. Vel inne i varmen med matpakke og varm sjokolade konkluderte jeg likevel med en stor porsjon hæppiness at det lille landet mitt er litt av et sted.

Hvorfor i all verden måtte vi sele oss opp, binde oss sammen og gå i lang-lang rekke over isbreen? Derfor. To poeng og et slengkyss til kunstneren for illustrasjonen som gjør det vanskelig å misforstå poenget. 

Obs! Her kan du ikke sette opp teltet ditt! Jeg tar meg i å undre på om noen virkelig kunne tenke seg å bre ut soveposen midt i denne steinrøya og sove søtt.

Det er så fascinerende vakkert hvordan det iskalde vannet maler halve landskapet i den fineste turkise fargen jeg noengang har sett. Lila liker!

Lila liker selvsagt også hjertesteiner og hjertesnø. Den som ikke liker dette må ha vasket hjertet sitt på nitti grader i vaskemaskinen.

Urban skattejakt i rødhvitt landskap

Malmø-København 30 minutter med tog.

Fredrikstad-Moss 30 minutter med tog.

Sorry Moss - denne vinner dere aldri.

Jeg får sikkert minuspoeng når mine svenske venner finner ut at jeg tilbragte selveste midsommarafton i vidunderlige Köpenhamn. Med den veldig slitsomme og utmattende oppgaven "å bruke opp de danske pengene mine" tok jeg halvtimesturen over broa. Akk, hvilken skjebne. 

Disse er bare to av utallige fargerike og fantastiske elefanter som pryder og utsmykker den danske hovedstaden i sommer under navnet Elephant Parade. For øvrig ikke bare bystæsj, men en god sak også.

Denne lille saken er like søt og like håndmalt - men praktisk nok litt mindre. Den snublet seg rett inn i Lilahjertet der den tittet skrått på meg fra hylla. Om ikke lenge skal den få leve lykkelig alle sine dager i Lilastua hjemme i Norge. Jeg tror den gleder seg.

Vel. Vanskelig å gå forbi noe sånt uten å bytte harde småmynter mot mykt garn.

Resultatet av skattejakt i et antikvariatparadis med bare bøker. Mmm.

Og resultatet av skattejakt på Strøget. Denne er en gave - til meg selv. Den er helt enig i og overbevist om at vi fortjener hverandre, og vi satser på å bli bestekompiser i løpet av sommeren.

Denne er også en gave. Til meg selv. Og fint innpakket i silkepapir ligger noen flere fine skatter og venter på sine nye eiere. Om jeg klarer å gi dem bort. 

Og hvordan det gikk med den opprinnelige planen om å bruke opp de danske pengene? Vel... Mission accomplished. Og littebitt til. Lila liker!

Keep a green tree in your heart

Keep a green tree in your heart and perhaps a singing bird will come.
- Chinese proverb


Junilørdag i Malmø. Dagen da jeg gikk tur med et tre og for første gang i Lilalivet lørdagsjogget før frokost.

Jeg vet ikke hva slags sykdom som har slike symptomer, men noe langt utover normaltilstand må det være når jeg tar meg selv i å være tilbake fra joggetur før klokka er 11 på en lørdag. Diagnosesetting hører legestanden til, men jeg har en mistanke om at det dreier seg om den noe sjeldne lidelsen

"jegharaltformangetingoghateråpakkeogvilikkeflyttehjemfraSverigeogfinnerpåallemuligeandretingforåslippe". 

Om noen har tips som enten lindrer symptomer eller kurerer sykdommen, gi meg gjerne et hint. I mellomtiden drikker jeg svensk sjokolademelk, spiser svensk godis, hører på svensk musikk og later som om alle sakene mine pakker seg selv. 

Og treet? Ja, det skal få hedersplassen hjemme i Norgestua sammen med mine nye kunstneriske kompiser.

Juan Cano x 2 og... tja, si det? Noen vil kanskje kalle det gammelt skrot innkjøpt på Myrorna - svenskenes Fretex. Jeg kaller det fint bilde med fine farger som passer Lilastuen helt fint. 

Kollegagave fra mine søte svenske venner. Ikke rart jeg liker meg hos storebror. 

Grattis, Sverige!

Til tross for iherdig norsk innsats for å få svenske kollegaer til å kle seg i finstasen og gå i tog i gatene og spise litervis med is, er ikke den blågule feiringen helt som hos naboen i vest. Jeg konstaterer imidertid at jeg er årevis for sent ute til å rette opp i elendige studievaner, og kaster meg over alle mulige unnskyldninger til å utsette eksamenslesingen. 

Med min trofaste venn Canon under armen troppet jeg sommerglad opp på Stortorget i god tid før flaggheising og korpsmusikk. Og i ti minutter var vi vel nesten de eneste som var der. 

Det hadde vært mye enklere om det svenske flagget var grønt og rosa eller kanskje blått og hvitt. Da kunne jeg for eksempel ha vist dere et bilde av finfine rosa valmuer i grønt sommergress...

... eller hvite, saltvannsvåte legger i blå shorts. 

Men neida, blått og gult skal det være.

Jeg tok iallfall på et blått skjørt og kjøpte en gul is. Så får dere heller overse at det er en brun sjokoladekule under den gule mangoisen. Sjokoladeisen er hellig - det skal mer til enn en svensk nasjonaldag før jeg dropper den. 

Det kan forresten hende jeg har glemt å fortelle dere at dere selvsagt kan klikke på bildene for å få de større. Du trenger altså ikke lupe og forstørrelsesglass. Legg det fra deg og hent deg et glass vin og en sjokolade i stedet. 

Vindkongress i blåsbortbyen

Don't know why

there's no sun up in the sky

Stormy weather

Frank Sinatra, Stormy weather

Igjen stormer det som om all verdens vinder har samlet seg til blåsekongress i byen. På agendaen står "Hvordan blåse krøllene ut av håret på halve Malmøs befolkning", "Kunsten å styre folk dit du vil på tross av hvor de vil", og den vennskapelige konkurransen "Hvem kan blåse en serviett på tvers av Europa". Søndag kveld var selveste Tor hentet inn som gjesteforeleser. Han demonstrerte villig vekk at hammeren fortsatt virker - og slukket samtidig lyset over store deler av byen. 

Mens lyset fortsatt var tent dagen før, suste vi langsomt rundt på kanalen i en båt - og passerte dette "kunstverket". Han skal i det minste ha for innsatsen.

For jeg må innrømme at jeg liker denne gatekunsten en liten smule bedre. Forresten, ikke bare en liten smule. En hel kake. Minst.

Malmö i våra hjärtan

En skal så absolutt ikke kimse av påskefridager i påskepyntet by med påskebesøk, påskevin, påskegodis og særdeles vennlig innstilte værguder.

 Definisjon på heldiggris; den som har en lillesøster med påskeeggoverraskelser på lur. 

 Definisjon på vår? Jepp. 

Definisjon på by med humor og humør? En som slipper gigantiske påskeegg løs i byen til påskehelgen.

Konklusjonen er et større antall nye fregner, fire ganger gnagsår etter nye sko, ny erfaring som reiseguide i byen, en solid dose norsk påskemarsipan med rett-på-døra-levering og legger som forsiktig har gått fra gjennomsiktig skummetmelkkulør til en mer solid helblek farge. Ikke mindre enn akkurat passe fantastisk.

Påsken er over, men vi kan fortsatt feire våren, livet og oss selv. Vi fortjener det.

And the world tastes good

Candy Man

Who can take a sunrise, sprinkle it with dew

Cover it in chocolate and a miracle or two

The candy man, the candy man can

The candy man can 'cause he mixes it with love

And makes the world taste good

Who can take a rainbow, wrap it in a sigh

Soak it in the sun and make a strawberry–lemon pie

The candy man?

The candy man, the candy man can

The candy man can 'cause he mixes it with love

And makes the world taste good

Willy Wonka makes everything he bakes

Satisfying and delicious

Talk about your childhood wishes

You can even eat the dishes

Who can take tomorrow, dip it in a dream

Separate the sorrow and collect up all the cream

The candy man, Willy Wonka can, the candy man can

The candy man can 'cause he mixes it with love

And makes the world taste good

And the world tastes good

Cause the candy man thinks it should 

 - song from the 1971 film Willy Wonka & the Chocolate Factory

Når selveste mammaen etterlyser nye innlegg på bloggen, er det ikke annet å gjøre enn å hive seg rundt og produsere et. Og det på en dag hvor jeg verken kan skryte av spesielt fint vær eller oppfinnsomme aktiviteter. Lørdagen har nemlig hovedsaklig gått med til å spise en anseelig mengde godis og sofasitting med Mac på fanget. Bortsett fra en liten svingom innom et gjenbruksmarked hvor det var så mye greier at jeg mistet helt motet og inspirasjonen og endte opp med absolutt ingenting, er dagen i dag altså sofa- og godisdag med store bokstaver. 

Jeg har forresten et par bonuspoeng å dele ut! Disse to viser seg nemlig å være tett opptil en grunn i seg selv til å stikke over grensa til de blågule naboene og bli der. Vi snakker hæppiness på flaske, faktisk.

Som jeg nevnte innledningsvis, så har det ikke vært særlig til vær å skryte av her i dag. Hvor dårlig gjort er det ikke å love 15 pluss og skyfri himmel for så å ta det tilbake og bytte ut hele moroa med gråvær og regn? Kombinasjonen tynn vårjakke og øspøsende regn er ikke spesielt sunn. Et lite øyeblikk glemte jeg hvor jeg befant meg, og i et innfall av øredøvende optimisme kjøpte jeg en paraply. Selv ikke en ivrig Jahn Teigen på sitt mest optimistiske kunne fått dette til å funke. Det tok nøyaktig 70 meter gågate og ett og et halvt minutt før den fine, nye prikkete paraplyen bestemte seg for å vrenge seg selv ut-og-inn. Og dermed fikk blåsbortbyen nok et paraplyliv på samvittigheten.

Men jeg er fortsatt optimist, altså. Du vet at det finnes gode ting i verden når du godt pakket inn i skjerf og vanntett jakke møter dette på broa over kanalen. En rull med grønn tape, en trist krakk på broa, kanskje en liten forelskelse innabords? Nå står den der som et kompliment til alle som haster forbi - i det minste til alle som har tid til å se seg om mens de går. 

Den som ikke blir sjarmert av denne må seriøst mangle en skrue eller to. Jeg håper sjelen bak gatekunsten ble belønnet med evig kjærlighet.