And the world tastes good

Candy Man

Who can take a sunrise, sprinkle it with dew

Cover it in chocolate and a miracle or two

The candy man, the candy man can

The candy man can 'cause he mixes it with love

And makes the world taste good

Who can take a rainbow, wrap it in a sigh

Soak it in the sun and make a strawberry–lemon pie

The candy man?

The candy man, the candy man can

The candy man can 'cause he mixes it with love

And makes the world taste good

Willy Wonka makes everything he bakes

Satisfying and delicious

Talk about your childhood wishes

You can even eat the dishes

Who can take tomorrow, dip it in a dream

Separate the sorrow and collect up all the cream

The candy man, Willy Wonka can, the candy man can

The candy man can 'cause he mixes it with love

And makes the world taste good

And the world tastes good

Cause the candy man thinks it should 

 - song from the 1971 film Willy Wonka & the Chocolate Factory

Når selveste mammaen etterlyser nye innlegg på bloggen, er det ikke annet å gjøre enn å hive seg rundt og produsere et. Og det på en dag hvor jeg verken kan skryte av spesielt fint vær eller oppfinnsomme aktiviteter. Lørdagen har nemlig hovedsaklig gått med til å spise en anseelig mengde godis og sofasitting med Mac på fanget. Bortsett fra en liten svingom innom et gjenbruksmarked hvor det var så mye greier at jeg mistet helt motet og inspirasjonen og endte opp med absolutt ingenting, er dagen i dag altså sofa- og godisdag med store bokstaver. 

Jeg har forresten et par bonuspoeng å dele ut! Disse to viser seg nemlig å være tett opptil en grunn i seg selv til å stikke over grensa til de blågule naboene og bli der. Vi snakker hæppiness på flaske, faktisk.

Som jeg nevnte innledningsvis, så har det ikke vært særlig til vær å skryte av her i dag. Hvor dårlig gjort er det ikke å love 15 pluss og skyfri himmel for så å ta det tilbake og bytte ut hele moroa med gråvær og regn? Kombinasjonen tynn vårjakke og øspøsende regn er ikke spesielt sunn. Et lite øyeblikk glemte jeg hvor jeg befant meg, og i et innfall av øredøvende optimisme kjøpte jeg en paraply. Selv ikke en ivrig Jahn Teigen på sitt mest optimistiske kunne fått dette til å funke. Det tok nøyaktig 70 meter gågate og ett og et halvt minutt før den fine, nye prikkete paraplyen bestemte seg for å vrenge seg selv ut-og-inn. Og dermed fikk blåsbortbyen nok et paraplyliv på samvittigheten.

Men jeg er fortsatt optimist, altså. Du vet at det finnes gode ting i verden når du godt pakket inn i skjerf og vanntett jakke møter dette på broa over kanalen. En rull med grønn tape, en trist krakk på broa, kanskje en liten forelskelse innabords? Nå står den der som et kompliment til alle som haster forbi - i det minste til alle som har tid til å se seg om mens de går. 

Den som ikke blir sjarmert av denne må seriøst mangle en skrue eller to. Jeg håper sjelen bak gatekunsten ble belønnet med evig kjærlighet.