Hej, Malmö!

Uke én av ganske mange i Malmøbyen er overstått. Gamle og nye kollegaer, ny leilighet, gamle og nye spisesteder, gamle og nye butikker. Alt er som sist, og likevel ikke. Det kjennes uansett fint å være tilbake!

"Nei, kjære - den blå Passaten som forsøker å kjøre forbi deg både på innsiden og utsiden er ikke svenske trafikkpøbler. Det er polisen."

Etter "hendelsen" i Gøteborg gikk det naturlig nok i fartsgrensefart mot Sveriges sørlige perle.

Også i Malmø har vi snø. Litt iallfall. Byen kompenserer imidlertid det manglende hvite med fem ekstremt sure minusgrader og i overkant mange sekundmeter vind.

Da er det bare å tilpasse seg til forholdene. En kald rompe kan alltids reddes av en blomsterpotte. 

Personlig syntes jeg det var litt over the top å sette seg i blomsterkassa (og muligens hadde ikke Lilarompa fått plass der, heller), så kaffen, kaka, vottene og jeg tok plass på brygga. 

Søndagsidyll i Västra Hamnen.

Kald idyll, vel og merke. 

Med en hel sjokoladecheesecake i magen kan det jo være på sin plass med denne oppmuntrende meldingen. God søndag! 

Ta deg en sjokolade, du også - du fortjener det. Og så blir du så søt!

deLillos – Søt og svensk - på Spotify

Londonfragmenter

En ting er sikkert som banken. Når det er pakking som står øverst på to-do-lista - ja, da finner hun på alskens andre gjøremål for å slippe å forholde seg til den evige pakkingen. Smart? Nei. Forstår hun at dette medfører enda mindre tid til pakking og dermed enda mer mas og stress? Ja. Hjelper det? Nei.

På den annen side betyr det at dere får gleden av å se Londonbildene hun har spart (eller glemt). Flaks for dere. 

Rare, fine, moderne, gammeldagse, fantastiske, sjarmerende, digre London. Denne pussige miksen av gammelt og nytt. Eldgammel stein og glitrende nye glassvegger. Mosegrodde kirker og glorete butikker. 

Selvportrett av en forventningsfull Londonlila noen timer før festen braket løs utendørs. Speilrefleksen var litt muggen over å bli utkonkurrert av en oppsnasig iPhone. Dagens leksjon; husk å lade batteriet på kameraet før du reiser. Dette var nemlig det siste bildet herr Canon orket å knipse før han sovnet for kvelden.

Til gjengjeld sto iPhonen for feriens definitive bildeopptur. For hvem visste vel at en telefon hadde slike evner til å portrettere knitrende, blinkende, regnbuefarget fyrverkeri? London kan det der med å feire seg selv. Et elleveminutters lysshow sett gjennom panoramavinduet på hotellet kunne overrumple de fleste. Jeg var stum, målløs, hoppende, boblende og ellevilt imponert på samme gang. Og bittelitt forelsket i Londonbyen. Vi møtes igjen, London. Jeg er ikke lei av deg ennå.

Tigere, planeter og mennesker

"Lille Oslo

er en egen planet

alle gatene er forskjellige land"

To små dager i Tigerstaden er tilbakelagt. Å tilbringe tid i hovedstaden fyller meg alltid med denne ambivalente følelsen jeg aldri helt får taket på. Et dobbeltsidig bilde der det grå, skitne, triste og utrøstelige møter deg kompromissløst og usminket ved sentralbanen - og hvor den fascinerende og fantastiske blandingen av farger, mennesker, latter og bydeler på storbyvis stikker seg fram bak hjørner, vinduer og luer. Et sted hvor mennesker samles - på godt og vondt. En by som så mange har sterke følelser for ( - og imot), en by det skrives sanger, dikt og bøker om. Byen med de morsomste jobbene og de mest levende kveldene. Byen med alle de rare menneskene - damer med refleksbånd som magebelte i den svarte penkåpa, langhårede pensjonister med dreads til rompa, travle småbarnsforeldre med ungene i bånd.

Ti minutter i en t-banevogn mot Brynseng blir et underholdende observasjonsstudie i menneskelig atferd og sosial tilpasningsevne. Oslo. En snodig, liten planet. 

Pelsdotten får stå som symbol på Tigerstaden mens deLillos synger en liten sang om planeter og sånt. 

deLillos – Din planet

Kjære 2012 - velkommen!

Totusenogtolv. Mens fingrene klamrer seg til så-mange-ganger-tastet-at-det-går-helt-automatisk-2011, har det nye, håpefulle og ubeskrevne 2012 tatt over hovedrollen. Fargestiftene sitrer etter å bli tatt i bruk og bunken med blanke ark er deilig tjukk. 

Det siste kapittelet i Lilaboken 2011 handlet av alle ting om snø. 

Denne underlige, hvite substansen vi snakker så mye om. Den vi alltid savner når vi ikke er der den er - og som alle kaster smelteforbannelser over så fort den våger seg dit vi ikke vil ha den. Senest i ettermiddag gjorde den et forsøk på å male Lilabyen hvit, men as we speak har det evinnelige regnet vasket den bort nok en gang. På fjellet, derimot - der fikk den heldigvis være i fred.

På fjellet. Hvor Lila for første gang på 17 år våget seg ned i skistøvlene og tok opp gamle kunster både nedover og bortover. Født med ski på beina? Nuvel. Det gikk nå i det minste litt bedre etterhvert. Og med både armer og bein intakte - og i et snev av adrenalinrus - mener jeg å huske at jeg hørte meg selv si at "dette var gøy, jeg gjør det igjen". Kanskje ingen hørte det.

Denne julaftenformiddagsharmonien fra barndomsplassens blikkstille idyll får stå som en siste takk til 2011. Det fine, rare, morsomme, spennende og nå avsluttede året. Med bare tre små dager på nakken, har 2012 allerede satt viktige, smilende og unike spor etter seg. Dette lover godt. Kjære 2012 - velkommen! Jeg har store planer for deg. 

Godt nytt år, kjære venner!

Michelle Featherstone – Good To Be Alive