God jul, lille verden!

Det er lille julaften, og et gråmalt og passe vått Norge venter på den store dagen i morgen. Byen syder av travle, slipskledde menn med blanke gullsmedposer, og butikkhyllene er nesten skrapet for alt som egentlig er verdt å ha og hyggelig å gi bort. Jeg tenker at det som ikke er gjort til nå kan vente til over julehelgen, men ut fra aktivitetsnivået i byens kjøpesenter ser det ut til at jeg er alene om den oppfatningen. 

Det finnes heldigvis alternativer til stress og mas og svetteperler under luekanten. I lille Fredrikstad ligger noe så sjeldent som verdens søteste kafé, hvor Lila og fine Tine tilbragte formiddagen i selskap med verdens beste sjokoladekake. Jeg mener virkelig verdens beste. Verdens beste som i ti poeng på kakeskalaen. Ti poeng med hjerte over i'en.

Tante Pus. Ta på deg nostalgibrillene og gå dit. Nei, forresten - ikke gå dit, jeg tror jeg vil ha stedet helt for meg selv. Eller jo, forresten - gå dit. Men gå dit bare akkurat så passe mye og med så passe mange venner at de klarer å opprettholde kafeen akkurat slik den er. Jeg vil nødig komme neste gang og finne ut at det er slutt på sjokoladekaka bare fordi jeg har røpet kaféhemmeligheten på Lilabloggen. 

Det gleder Lilahjertet å se at noen tar ansvaret for at gågateskiltet slipper å fryse i juleregnet. Til alle dere fine mennesker der ute, med eller uten strikketøy - en riktig fin julefeiring ønskes dere og alle dere kjenner. Husk - innimellom all maten, pakkene og kakene - skvis inn litt stilletid og finn noen minutter til å slappe av og tenke på alt som er fint. Vi trenger verken snø eller gaver eller overflod av kaker for å finne den ekte julefølelsen - den som kommer når du tenker på de du er glad i og vet at de tenker på deg tilbake.

God jul!

Michael Bublé – Grown-Up Christmas List

My Love, The Days Are Colder

Dagens opptur er noe så utradisjonelt som et restauranttips i nestennabobyen Gøteborg. Anbefalingen fra en fornøyd kollega multipliseres herved med to og sendes trygt videre til alle dere der ute som er sultne på virkelig god mat, matchende vin og finfin service. 

Dinner 22

Vel hjemme i Lilastua brenner det fjerde lyset endelig i fellesskap med de tre andre - akkompagnert av lukten av julerøkelse og den nå velkjente lyden av julelista på Spotify. De gjør så godt de kan for å lyse opp i det kveldsmørke huset, og gjør jobben sin med bravur. 

Siste lørdag før selveste julaften er muligens ikke den smarteste dagen å tilbringe i et julepyntet Liseberg. Men ser vi bort fra hundretusen luekledde mennesker med kakaobarter og handleposer, så var det ganske så koselig likevel. Når målet er å samle julestemning - ja, da hjelper det jo utvilsomt med chilikakao, lyskledde trær og en varm arm å holde i. 

Etter en vellykket julestemninginnsamlingshelg i utlendighet fylt med mat, drikke, mer mat, mer drikke og litt kaker og godis på toppen, er det deilig å komme hjem til enda mer mat, drikke og en passe stor stabel med pepperkaker. 

My love, the days are colder

So let me take your hand
and lead you through a snowhite land
oh oh, oh oh
My love, the air is older
So let me hold you tight
and while away this winter night
oh oh, oh oh
I see the fire light in your eyes
Come kiss me now before it dies

Engelbert Humperdinck – Winter World Of Love - finn en du liker og gi bort et kyss og om du har det lett tilgjengelig - en pepperkake eller tre.

It's Beginning To Look A Lot Like Christmas

Tradisjoner. Gamle. Nye. Kjedelige. Fine. Lila er av den trofaste oppfatningen at det er stor verdi i å både beholde, rekonstruere og lage nye fine tradisjoner. Og desto mindre verdi i å tviholde på de kjedelige, de som ikke smaker særlig godt, de som tømmer lommeboka første uken i desember eller de som bare medfører stress og slitne hoder. Lilatrikset er å slappe av passe mye, glede seg passe mye, spise passe mye kaker. Fine mennesker, lys i alle vinduene, lukt av julerøkelse. Å innse at det spiller slettes ingen rolle om lyspærene er frie for støv eller kjellergulvet er vasket med tannbørste. Knyt en rød sløyfe rundt hybelkaninene og heng dem på juletreet i stedet.

En av mine favorittradisjoner inneholder en mamma, et kjøkkenbord, julemusikk, ei kjevle og julekakedeig i opptil flere varianter. Denne tradisjonen står også for dagens leksjon; selvpåført mageknip etter å ha spist deg sukkerhøy på rå deig og ingen synes det minste synd på deg. Mageknipen matcher på en litt snedig måte de brente fingertuppene etter krumkakerullingen. Men det overskygger absolutt ikke det viktigste av alt - verdens beste julekaker er i boks. Bokstavelig talt. Lilleoldemors sjokoladekjeks leder knepent over de små, helsprø sirupssnippepperkakene og mormors fantastiske krumkaker. Mmmm. Lila liker!

Dagens bittelille nedtur er en ganske standard frase i den sørøstlige delen av landet i årets desember; nemlig været. Onsdagskvelden i Lilabyen var en merkelig opplevelse - regnet smalt mot vinduene og det regnet både oppover og nedover, bortover og tilbake igjen. Med ujamne mellomrom blinket lynet som en adventsstake hvor lyspærene har for dårlig kontakt. Kanskje Tor og hammeren følte seg uteglemt i juleforberedelsene? Torsdagsmorgenen startet i samme dur med et forsøk fra værgudenes side på å blåse Lila av Kråkerøybroa, men så lysnet det i byen. Dagens opptur; langs veien på den desembermørke løpeturen stod fem-seks glade graner og ventet på ærlige kjøpere, mens plakaten med de sjarmerende skeive bokstavene proklamerte - juletresalg med selvbetjening. Søtt.

Pelsdott i julekostyme. Fin tradisjon.

Michael Bublé – It's Beginning To Look A Lot Like Christmas

Ventesøndag nummer tre

Julebord, søndagsåpne butikker, speilblanke gater, rimpyntede greiner, søt lukt av kongerøkelse, ullsokker på halvfrosne føtter, permanent luehår - det finnes ingen tvil om at desember har inntatt byen og stua. De tre stearinslysene som holdt hender mens luene brant så fint, måtte til slutt slokkes med tvang slik at det er nok igjen av dem til at de kan lyse opp også den siste av de fire ventesøndagene. 

Desemberdagene byr på den ene fine opplevelsen etter den andre. Imidlertid finnes det kontraster og nyanser også i Lilalivet - og selv uten å være direkte berørt av de tristeste og vanskeligste tingene, er det naturlig (og kanskje sunt) at de tar litt plass i både hodet og hjertet. *Styrkeklemoghjertehilsentilallesomtrengerdet*.

Etter en rar og vanskelig halv fredag, kjentes det fint å bruke den andre halvparten på å feire livet og de fine tingene. Sushi og sjampanje er ikke hverdagskost i Lilahuset. Imidlertid kan jeg forsikre om at de to kledde hverandre særdeles godt. Litt som Han Solo og Princess Leia, som Romeo og Juliet, som Aladdin og Jasmine, som Lady og Landstrykeren. Dessuten høres det jo unektelig fancy ut. Sushi og sjampis, liksom. 

Som selverklært julemenneske har det lett for å bli slik at hele desember blir tolket inn i en julesammenheng - og til og med ujulete ting blir tillagt en julete mening. Nettopp derfor sitter Lila foran peisen ikledd julesokker fra julepakkeleken fra juleselskapet tidligere i uka. 

Og på bordet ligger en tiendedel av en passe julete Mariusgenser med en såpass kreativ start at jeg tror neppe Husfliden godkjenner prosjektet. 

Til slutt - dagens opptur hentet fra onsdagsposten; når den festlige samboeren har bestilt postkasseskilt og pelsdotten er oppført på samme adresse som resten av familien. Lurer på hvor lenge postmannen ler. Jeg fniser fremdeles. 

Kurt Nilsen & Kringkastingsorkestret – Stjernesludd

Desember, desember - du fine, fine tid.

Klokka er åtte og det er første desember. Det slår meg hvor uforutsigbart, forvirrende og underfundig alt kan være - og hvor fantastisk det er at jeg kan holde hånda på hjertet mens jeg konstaterer at Lilalivet er et veldig fint sted å befinne seg midt oppi. Årets første desemberdag får et kyss på nesen og et smilefjes i boka. 

 Og ja - heldigLila har fått låne gullklokka til papsen. Ædabæda. 

Stua er varm og myk og pelsdotten ligger døsig i stolen.

De rødluede, hvitskjeggede smiler undrende under bustebarten der de står i skyggen av årets snodigste juletre. Frøken Olivia har rømt fra høstkulde og desemberstormer og søkt ly innendørs. Hun er nok ikke helt fornøyd med tilværelsen, men forhåpentligvis lar hun seg overtale til å holde ut fram til våren. Hvis hun bare slutter med surmulingen skal hun få noen julekuler å leke med. 

På flere måter er det nesten julaften allerede i Lilahuset. Et av dagens innkjøp er allerede testet og godkjent, og det andre ligger forventningsfullt og venter på å bli transformert til en nesten helt ekte Mariusgenser og litt annet snacks. Mmmm.

På kjøkkenbenken står en av de nye samboerne i heimen... 

... og i hele huset lukter det deilig desember - kongerøkelse og gløgg. Nissefamilien hilser god torsdag og god førjulstid - og fra Lilahjertet kommer et ønske om at alle fine mennesker finner nøyaktig den julefølelsen de leter etter. Min er akkurat her. 

Michael Bublé – It's Beginning To Look A Lot Like Christmas

Behind the clouds of London Skies

Mens hissige Berit gjør alt hun kan for å ommøblere Fredrikstad utendørs, har roen og adventsstemningen inntatt Lilahuset. Snøkrystallene daler fra lysekrona, stjernene smiler i vinduskarmen og en liten porselensfamilie med røde luer er nyinnflyttede for året - men ser ut til å ha slått seg fornøyde til ro på kjøkkenbenken. Julemusikken snurrer slik den har gjort de siste tre-fire ukene, og vil ganske sikkert fortsette å snurre de neste fire også. 

Uken som nå avsluttes med julerød vin, et ensomt stearinslys og beina på bordet, startet ørtidlig mandag morgen med avreise til selveste London. Om jeg angret på at jeg lot speilrefleksen ligge igjen hjemme bare for å få mer shoppeplass i veska? Ja. Men den lille kompaktvennen gjorde sin ivrigste innsats, og gjennom duskregn og mildvær snek julefølelsen seg så vidt fram. 

Du London, du London. Det var definitivt ikke den siste gangen vi møttes. 

Paint a picture,

Clear cut and pale on a cold winters day, 

Shapes and cool light wander the streets like an army of strays,

On a cold winters Day. 

Will you let me romanticize,

The beauty in our London Skies,

You know the sunlight always shines,

Behind the clouds of London Skies.

Patient moments you chill to the bone under infinite greys,

Vision hindered mist settling low like a ghostly ballet,

On a cold winters Day.

Nothing is certain except everything you know can change,

you worship the sun but now,

can you fall for the rain... 

Jamie Cullum – London Skies

Count Your Blessings Instead Of Sheep

I dag skjedde det igjen. 

Jeg innser at det kan ha vært et litt merksnodig syn. Det var vel muligens derfor den forbipasserende herremannen stanset for å spørre om hvor bussen stoppet - i perfekt øyehøyde og enogenhalv meters avstand fra det klassiske blå busstoppskiltet. Der Lila i strikkakjole og med altfor store herrejoggiser stod med luehodet og speilrefleksen godt begravet i en tilsynelatende tom blomsterkasse. Nesten som den gangen for noen uker siden hvor en kollega fniste og sa noe sånt som "jeg så deg i går da du nærmest lå og sprellet under treet langs Veumveien og knipset bilder". (Til mitt forsvar var det veldig fine gule blader på det halvnakne treet.) 

Lilas motto for dagen må vel derfor være "Alt for kunsten" - noe som i praksis betyr "Alt for bloggen". 

Men blomsterkassa var ikke tom. I kassa på veggen til Lilahuset vokser nemlig de søteste små optimister. Tenk! - vi snakker midten av november, og de forgyller fremdeles høstdagene med sitt nærvær. Ikkeno' høstdepresjon her, nei. De klamrer seg fast i den utvaskede jorda og møter meg så stolte og fine på vei hjem fra jobb. Det er nesten litt rørende hvordan de holder hverandre stødig med selskap mens kuldegradene dobler innsatsen for å sende dem til blomsterhimmelen. 

Kanskje de til og med kan lære oss noe - disse fargerike optimistene. Kanskje vi ikke skal tenke så mye på det triste været, de slitsomme tingene, den dårlige tiden, de store problemene (som trolig er kjempeoppskrytte og viser seg å i verste fall være bittebittesmå) som kanskje, kanskje, kanskje kommer i morgen. Kanskje vi bare skal blomstre så lenge vi kan og være fine mot de som er rundt oss. Kanskje. 

Jeg tror jeg gir det en sjanse, jeg. 

"When I'm worried and I can't sleep

I count my blessings instead of sheep

And I fall asleep, counting my blessings"

Diana Krall – Count Your Blessings Instead Of Sheep

Malmö i reprise

Noen ganger snakker bilder for seg selv. Disse to forteller en fin historie om myke strender, lange sykkelturer, tidlig vår, svensk favorittmat, fine venner, grønne og blomstrende parker, verdens fineste sjokoladefabrikk - ja, alt det bloggen egentlig handlet om i utgangspunktet. 

Det er så deilig langt mellom nedturene i Lilalivet for tiden. Heldigvis er det ingenting i veien for å presentere dagens opptur selv uten å ha en eneste nedtur i nærheten som kontrast. 

(Lila + Malmø) x 2 = sant!

Lila liker. 

Timbuktu – Malmö (feat. Chords)

Festum Omnium Sanctorum

Til tross for den magisk klingende ordlyden er det ikke en forheksende trylleformel fra det Harry Potterske universet. Det er Allehelgensdag i novembernorge, og kontrasten mot Halloweenfeiringen synes å være ganske stor. 

I de brostensbelagte og stemningsfullt opplyste gatene i finefine Gamlebyen samlet det seg i novembermørket en god flokk luer med rødkinnede mennesker under. Under nakne spindelvevgreiner drakk de gløgg, nynnet til musikken og holdt hender under overskriften Hjertefred - hjertevenner, små venner, gamle venner og nye venner. Lila liker!

Det er riktig så fint å holde hender i hjertevotter - mens novemberkvelden snurrer forbi og hjerteballongene sakte styrer mot stjernene som gjemmer seg i det disige mørket. 

Til alle dere der ute i Allehelgenskvelden - rett fra Lilahjertet;

 Kurt Nilsen & Kringkastingsorkestret – Gje Meg Handa Di Venn - feat. Helene Bøksle

En dram, Drammen - juledram?

Cirka en time og en halv på fire hjul fra den halvstore hjembyen, ligger en litt mindre by trolig navngitt av en noe småtørst type. Byen deles i to av en slingrende og passe bølgende elv - akkurat som klassiske Budapest og festlige Dublin. Til tross for dette er det et helt annet bilde som klamrer seg fast på netthinnen etter å ha tilbragt tre dager i elvebyen...

Målløs-Lila glemte nesten hvorfor hun befant seg på damedoen i det hele tatt.

Entusiastiske drammensere har de siste tre dagene snakket varmt om elver, broer, torg og bryggepromenader. Men selv en avstandsguiding presentert med stor overbevisning fra takterassen på Rica Park en sen onsdagskveld klarte ikke helt å overbevise meg. Jeg nøyer meg med å si at jeg ser potensialet. Og jada, jeg lover å gi Drammen en ny sjanse. Bare Rica Park til gjengjeld holder fingrene av fatet og lover å ikke kvele gjestene sine med blomstrete servanter, fakede gullarmaturer og kongeblå toalettseter. 

Oioi - jeg glemte nesten det viktigste! Første november har passert, og det er dermed helt legitimt å innvie julelista på Spotify. Lilastua erklæres herved som julestua - og forblir sånn i minst åtte uker framover. For dere som liker julemarsipanen best når den ligger inntørket i butikken rett før julaften, skal jeg gjøre overgangen til O' Store Julestemning så glatt som mulig...

Sarah McLachlan – Wintersong - en av de nydeligste jule/vintersangene som finnes. Basta.

Tour de Fredrikstad - sånn nesten.

Til tross for en smilende og optimistisk start på barndommens røde tohjuling, har jeg merkelig nok aldri blitt noe sykkelfantom. Inntil jeg ble passe-miljøvennlig-og-litt-sparegris-Lila og bestemte meg for å klare meg uten bil. Noe som betyr at tohjulingen med den praktiske kurven har fått utvidet bagasjekapasiteten med en reflekspyntet sykkelveske. Det går helt fint, det. Bortsett fra at take-away-sushien blir seende ut slik...

Sykkellivet kombinert med sørøstlandsk høstvær innebærer også besøk i byens kjøpesenter kledd som en middels motivert polfarer, og kaféturer pyntet i regnbukse og med klissvåt sveis. En stille takk til de høyhælte gummistøvlene som jeg innbiller meg trekker fokuset bort fra den rennende mascaraen. 

Det fine er jo at det faktisk går helt fint. Og jeg gir meg selv et poeng og et halvt for en nesten knirkefri sykkeltur med en to meters skumgummimadrass på bagasjebrettet. Jeg tror nesten jeg må fyre litt i peisen for å veie opp for manglende eksos og klimagassutslipp, gitt.

Bruno Mars – It Will Rain - det er jo ikke akkurat som om det slutter å regne, så vi kan like gjerne synge fine sanger om det. 

Søstrene Sisters og det store joggeskoprosjektet

A sister shares childhood memories and grown-up dreams.

- Author Unknown

Fredagskvelden tilbringes i sofamodus mens iPoden lades og superundertøygenseren tørker foran ovnen. Lillesøster og storesøster har nemlig et felles prosjekt i morgen som blant annet innebærer to par joggesko og en passe lang rundtur i Tigerstadens asfaltjungel. Oppmuntring, medlidenhet og kryssede fingre (og eventuelt tær) tas i mot med takknemlighet. Heia oss!

Den gangen for lenge siden hvor den minste var bitteliten og den største var litt større. Nå er de litt eldre og passe store begge to, men den minste er fortsatt noe av det fineste den største vet. 

I Blame Coco – Quicker - på Spotify

Hade på badet, din gamle sjokolade!

Lilasøndagen har gått med til å praktisere den finurlige kunsten "å jage en forkjølelse på dør". Snufs. Og det helst uten at den tar med seg formen på veien ut eller legger igjen halsvondt og tett nese på teppet i gangen. Host. Oppskriften er verken spesielt utradisjonell eller kreativ, men hvorfor gjøre det mer komplisert enn nødvendig? Nys. Og om det mot formodning ikke skulle virke hundre prosent mot forkjølelsen, så har det i det minste vært en bra søndag. Smil.

Forkjølelsesmedisin à la Lila

1 god dose fyr i peisen - gjerne en som varer hele dagen

1 lodden katt på fanget

varm te - i sånne mengder at vannkokeren titter oppgitt på deg

passe mye vaniljeis med jordbær

1 skjerf rundt halsen i størrelse ekstra stor og ekstra varm

2 ullsokker - en på hver fot

1 sofa med plass til 170 sammenkrøllede centimeter

1 bord i nær avstand med plass til alle nødvendigheter - som for eksempel Mac, nesespray og fjernkontrollen til Genevaen

Alle ingrediensene blandes forsiktig sammen i en temperert stue. Krydre gjerne med et par hyggelige telefonsamtaler, noen oppmuntrende sms og en liten nostalgivandring i gamle bildearkiver. Forkjølelse? Ha. You're not welcome in this house. 

So when you hear this Autumnsong
Clear your heads and get ready to run
So when you hear this Autumnsong
Remember the best times are yet to come

Manic Street Preachers – Autumnsong - på Spotify

Blomster i lassevis og vasevis

Minus ved å ha pus i hus? Når pelsmonsteret velter den fine nye bursdagsgaveblomstervasen og kuteppet får seg en ufrivillig vask. En klissvåt Dagros og en småtrist Lila - og en spinnvill kattepus så langt under sofabordet som han klarer å krype. Aaargh.

Heldigvis finnes det noe som heter bursdager. For de mindre erfarne kan jeg røpe at bursdager er sånne finefine dager fylt med klemmer, fine mennesker, vafler, rosa muffins, søte gaver, blomster og sjokolade. Blomster i massevis og vasevis. Riktignok ikke i sånne fine vaser som kattepuser liker å knuse, men rosa og grønne og hvite og gule og oransje og lilla blomster som får Lilahjertet til å blomstre med. 

Ja, og for ikke å glemme sjokoladen. Sånn sjokolade som kan få et snømannhjerte til å smelte. Lila liker!

Travis – Flowers In The Window 

(Jepp, Spotify igjen. Har du ikke, sier du? Skaff deg det, da vel.)

Lav sol og høy himmel

Så fine de er, disse fargerike høstdagene hvor sola smiler akkurat bredt nok til at solbrillene gjør nytte for seg. Kanskje brette opp genserermene så vidt. Kanskje åpne den øverste knappen i jakka. Eller den nederste knappen. Kanskje til og med ta med kamerabestis på en liten pustetur mellom flaksende løv og forvirrede fluer. Å bare se på livet slik det ser ut akkurat i dag. 

 Gull i lufta.

Kastanjer som klamrer seg optimistisk fast.

 Tomme jorder.

 Lille herr eikenøtt med hatten på snei.

Dalmatinertrær.

Og selvsagt det sikreste høsttegnet av dem alle. Is til halv pris.