Til tross for en smilende og optimistisk start på barndommens røde tohjuling, har jeg merkelig nok aldri blitt noe sykkelfantom. Inntil jeg ble passe-miljøvennlig-og-litt-sparegris-Lila og bestemte meg for å klare meg uten bil. Noe som betyr at tohjulingen med den praktiske kurven har fått utvidet bagasjekapasiteten med en reflekspyntet sykkelveske. Det går helt fint, det. Bortsett fra at take-away-sushien blir seende ut slik...
Sykkellivet kombinert med sørøstlandsk høstvær innebærer også besøk i byens kjøpesenter kledd som en middels motivert polfarer, og kaféturer pyntet i regnbukse og med klissvåt sveis. En stille takk til de høyhælte gummistøvlene som jeg innbiller meg trekker fokuset bort fra den rennende mascaraen.
Det fine er jo at det faktisk går helt fint. Og jeg gir meg selv et poeng og et halvt for en nesten knirkefri sykkeltur med en to meters skumgummimadrass på bagasjebrettet. Jeg tror nesten jeg må fyre litt i peisen for å veie opp for manglende eksos og klimagassutslipp, gitt.
Bruno Mars – It Will Rain - det er jo ikke akkurat som om det slutter å regne, så vi kan like gjerne synge fine sanger om det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Noe på hjertet? Du er hjertelig velkommen til å kommentere, synse, mene eller bare si hei.