Hvem inviterte Irene?

På vei hjem fra jobb møtte tohjulingen og jeg en over gjennomsnittet amper og utrivelig dame. Da hun sneiet sykkelstyret var det nesten som om hun flirte - og jeg kan nesten sverge på at jeg hørte henne hviske "greetings from Irene" da hun suste klissvåt forbi oss. 

Det er greit å ha en dårlig dag, altså. Men er det greit å kaste millioner av iskalde minisnøballer på stakkars augustkledde mennesker? 

Er det greit å lage elver på steder hvor det ikke skal være elver og å legge hvit liksomgrus på gårdsplassen uten å spørre om lov?

Vel. Det er greit så lenge jeg kan sitte innendørs med ullsokker og te. Neste gang ber jeg så vennligst om at du venter til jeg har kommet meg hjem. 

Sensommertidlighøst - "jeg skal bare", først!

I want to let the rain come down

Make a brand new ground

Let the rain come down

Let the rain come down

Make a brand new ground

Let the rain come down tonight

Sara Bareilles – Let The Rain (link til låta på Spotify - listen, folks!)

Utendørs nynner sommeren på det siste verset - kanskje det siste verset av nettopp denne sangen? Lila har tent kubbelysene og lokalisert ullsokkene nederst i garderobeskuffen. Der ligger de og venter tålmodig på at de finfine sensommerdagene tradisjonsmessig avløses av kaldere og mørkere høstdager. Fine høstdager. Kanskje til og med like fine som sommerdagene, bare litt annerledes. 

Det er snart tid for strikketøy og vafler med brunost, strømpebukser og klær-i-lag-på-lag-på-lag, søvnige vinduskattepuser og høstliste på Spotify. Snart. Som Albert Åberg ville sagt - "jeg skal bare" først. Jeg skal bare spise litt mer is, jeg skal bare lakke tåneglene en gang til, jeg skal bare løpe i shorts noen flere runder, jeg skal bare suge til meg de siste varme strålene fra den store gule saken som forhåpentligvis ikke har gått i hi riktig enda. Jeg skal bare si hadet til sommeren først.

Og til slutt litt høstlig selvskryt og tildeling av et par-tre husmorpoeng til meg selv. Eplemos laget av kortreiste epler fra hagen til mormor-bror. Eplekake-to-be. Lila liker. 

Lila samler husmorpoeng

Det skjer ting i Lila-hagen! Grønne ting, hvite ting og andre ting. 

De siste vinduene har endelig fått sin riktige farge. Takket være min egen latskap (og til mitt forsvar noen klissvåte sommere) har vinduene stått umalte litt for lenge. I mellomtiden har det dukket opp et helvetesgap mellom veggen og bakken der to kjellervinduer har fått plass. I mellomtiden har stigene blitt brattere, malingen mer tyntflytende og evnene til å holde seg innen for strekene når en maler har blitt frynsete. Resultatet; maling i håret, maling på beina, maling på magen, maling på ryggen. Og maling på vinduene. Altså PÅ vinduene. Der det liksom er meningen at man skal se gjennom dem. Akk. Ingenting er som å synes synd på seg selv mens en gjør ting en skulle gjort for lenge siden. 

Men, hva er dette? Har Lila blitt inspirert av det fantastiske turkise brevannet fra Galdhøpiggen og laget svømmebasseng i hagen? 

Neida. Det er jo bare en minikirkegård med hvite kors til ære for alle musene pelsdotten tar med seg hjem - i all sin elskverdighet for å servere middag til matmor. 

Neida. Endelig har utegangen fått på seg klærne sine - de fine flisene. Neste stopp er en trapp fra kjøkkendøra - og med det håper jeg å unngå slike ublide møter med betonggulvet som sist vinter bød på. 

Det grønne innslaget står sukkerertvennene mine for. De står der i all sin lysegrønne prakt og ser så sjarmerende ut at jeg ikke har hjerte til å spise dem.

Så jeg lagde litt blåbærkonfekt i stedet. En god unnskyldning til å spise sjokolade, spør du meg. Blåbær er jo faktisk skikkelig sunt. 

Run, (in the) For(r)est, Run!

Dagens leksjon: Ikke stol på en iPod med liksomjoggesko. Den utspekulerte saken sto soleklart for dagens nedtur da det viste seg at den har lagt på en kilometer på løperunden uten å si ifra. I to måneder har vi usjarmerende svette og røde i toppen trøstet oss med at "vi er jo faktisk ganske flinke som klarer å løpe sååå langt på sånn passe lang tid". iPod i liksomjoggesko selges til høystbydende. Kan eventuelt byttes i en middels stor sjokolade. 

Dagens absolutte opptur: En løpende lillesøster med oppmuntrende ord som "halvveis!", "PepsiMax" og "jeg er glad jeg har deg jeg, søstra mi".

On the top of the world! Nesten.

På toppen av Norge ganske nøyaktig 2469 meter over havet er det en passe stor stein hvor de nye fjellstøvlene med en glad og fornøyd Lila oppi stod godt plantet midt på tirsdagen en gang. 

Helt øverst var det riktignok tåke. Tåke så langt noen kunne se. Sånn cirka en meter og en halv, med andre ord. Heldigvis var sikten akkurat passe til å knipse glade skrytebilder før frosne fingre og røde kinn søkte ly i den varme steinhytta. Augustsnøføyken dekket Norges høyeste steinrøys med melis og tåkehavet slukte både høydeskrekken og landskapet på veien opp. Vel inne i varmen med matpakke og varm sjokolade konkluderte jeg likevel med en stor porsjon hæppiness at det lille landet mitt er litt av et sted.

Hvorfor i all verden måtte vi sele oss opp, binde oss sammen og gå i lang-lang rekke over isbreen? Derfor. To poeng og et slengkyss til kunstneren for illustrasjonen som gjør det vanskelig å misforstå poenget. 

Obs! Her kan du ikke sette opp teltet ditt! Jeg tar meg i å undre på om noen virkelig kunne tenke seg å bre ut soveposen midt i denne steinrøya og sove søtt.

Det er så fascinerende vakkert hvordan det iskalde vannet maler halve landskapet i den fineste turkise fargen jeg noengang har sett. Lila liker!

Lila liker selvsagt også hjertesteiner og hjertesnø. Den som ikke liker dette må ha vasket hjertet sitt på nitti grader i vaskemaskinen.

A Purrfect Life!

Now I lay me down to sleep,
I pray this cushy life to keep.


I pray for toys that look like mice,
and sofa cushions, soft and nice.


For grocery bags where I can hide,
just like a tiger, crouched inside!


I pray for gourmet Kitty snacks,
and someone nice to scratch my back.


For window sills all warm and bright,
for shadows to explore at night.


I pray I'll always stay real cool,
and keep the secret feline rule.


To NEVER tell a human that...
the world is really ruled by CATS!

Author Unknown

Various Artists – The Old Gumbie Cat

Girl On A Bicycle

Hey little girl on the bicycle, wheels spin like they're riding on air.
Hey little girl on the bicycle, wheels flash like the sun in her hair.
And the wheels go round but the bike has stopped moving
Trees on the river move by her.

Hey little girl on the bicycle, sun blaze in her hair like a flame,
And the river's reflecting her bicycle, and the reeds whisper her name,
And the wheels go round but the bike has stopped moving,
Trees on the river move by her.

Hey little girl on the bicycle, dressed in white, the trees were in green.
Sparkling cycling bicycle that moves through the trees like a dream
And the wheels go round and the trees have stopped moving
Suddenly she is gone.

Ralph McTell – Girl On A Bicycle

Det ser unektelig idyllisk ut. Min trofaste følgesvenn-med-plass-til-nesten-hva-som-helst-i-kurven myser forsiktig utover badedammen i ettermiddagssola. Men før vi kom så langt, hadde vi en heftig krangel som endte med 1-0 til den med hjulene.

Dagens leksjon: Bysykkel heter bysykkel nettopp fordi den ikke liker seg på fjellet.

På den andre leggen bor et tilsvarende merke etter en tur med bysykkelens Hvalerkusine. Dagens leksjon nummer to: Vin og sykkel betyr trøbbel. Litt flau tillegger jeg at jeg ikke en gang satt på setet, men trillet den rullende saken. Mamma sier jeg må få meg sykkelhjelm. Jeg tror jeg heller satser på en kevlarstrømpebukse og et sett med støttehjul.

 Fredrikstadidyllen bød i det minste på både bading, sol på hvite mager og pølsegrilling. 

 Og for ikke å glemme ketchupdekor på den nye sommerkjolen. 

En kan jo ikke la være å like dette. Fredrikstad. Fint sted, egentlig. 

Sommer, sommer, sommer!

Lila liker sommer. Hun er spesielt glad i den delen av begrepet "sommer" som innebærer gavmilde værguder, nygrillet grillmat akkurat passe fregnete av grillkullvarmen, sjokolade som smelter på fingrene av sommersola, egenkomponert sommerliste på Spotify, gode venner med sol i hjertet og strandbesøk med verdens fineste lillesøster. 

Nå vet hun også at hun liker

Søndre Sandøy

 Blåhvit sommeridyll iblandet røde ruter og en smilende krabbe - sprø som potetgull etter å ha tilbragt sommernettene med å beundre seg selv foran speilet på kjøkkenet. Kanskje den husker hvordan den forsiktig ble plukket opp av ivrige barnefingre tidligere på sommeren. Nå ligger den lat foran speilet og later som den er to.

Søndagsmorgenidyll. Søndagsmorgener er ikke helt det samme etter dette. Tenk å kunne vifte sovekrøllene bort fra trøtte øyne, vri hodet såvidt og befinne seg midt i sommernorge i sitt beste humør. Å tusle barbeint de tretti små meterne fram til strandkanten og strekke armene mot de få skyene som ennå ikke har rømt til fjells. 

Å kunne bade uten å få blåfrosne tær. Å kunne stå i solvarm sand og tenke på ingenting. 

 Å måtte bruke toalettpapir som servietter til grillmaten fordi vi faktisk husket alle de viktige tingene. Og glemte noen av de uviktige. 

Tjue minutter ut i havet ligger et lite sommerparadis og venter tålmodig på mennesker med soveposer og solbriller i sekken. Tjue minutter er akkurat den tiden det tar å legge fra seg stressrynkene og imaginært kaste masete mobiltelefoner over bord. Lila liker!