Peace, Love & Icecream

Hverdagslykke er å ha et par vanter med iPodhull på pekefingeren...

...og et amfiteater nesten helt for seg selv, bare delt med Spotify og vårsola.

(I en sirkel av tusentalls granittsteiner, hvor la jeg vesken? Gjett. På den som fuglen hadde lagt igjen frokosten sin på.)

Hverdagslykke er å kunne reise til København to ganger på 24 timer og fortsatt ha tid igjen av døgnet. I dag var Copenhagendagen hvor alle gatemusikantene konkurrerte ivrig om å levere den minst imponerende varianten av "Titanic"-låta, og hvor jeg for første gang i levende live så en mann med liksomtatoveringer på begge armene i form av nylonstrømper med tacky tattooprint. Og hva er vel en dag  i København uten danske wienerbrød så proppfulle av syltetøy, sukker og melisglasur at du et lite øyeblikk kjenner deg søtere enn en kattunge med lyserosa sløyfe rundt halsen.

Etter jobb og møtevirksomhet tok jeg en liten kombinert kjøpe-blomster-og-finne-mat-ekskursjon. Og gikk rett på våre alles gode venner Ben og Jerry. Og i mangel av reisefølge og dertil fornuftig veiledning om "mat før dessert",  glemte jeg alle planer om mat og havnet på fløteiskjøret. Og ble så mett på dessert at middagen får vente til fredag. Minst. Dagens skumle nyhet er at jeg har hørt rykter om at Ben og Jerry har et lite krypinn i selveste Malmø også. 

 Peace, love and icecream!

Ps. Rekk opp hånda den som ikke blir lykkelig av dette. 

Record Collector og andre musikaliteter

I dag tar jeg meg friheten til å fortelle deg akkurat hva du skal gjøre denne helga. Du skal sporenstreks kjøpe deg en billett til Lissiekonsert på Sentrum Scene i Oslo - og du er til og med så priviligert at du kan velge mellom å ta turen fredag eller lørdag. Heldiggris. Om du tar begge to får du kanskje rabatt på garderobeavgiften?

Lila-tirsdagen ble nemlig tilbragt på Lille Vega i København sammen med Lissie og vennene hennes. Når kvelden var over var jeg lykkelig i ørene og hodet og hjertet og alt sammen. Og kunne konkludere med at København aldri skuffer på noen måte, det står alltid en mann med stort hode mellom deg og scenen, det er poppis med busteskjegg og rutete skjorter, overraskende mange damer ser ut som menn og overraskende mange menn ser ut som damer. 

Konserten var deilig uglamorøs - ingen stiletter, røde negler eller jålete syngedamer. Bare musikk. Skikkelig bra musikk, faktisk. Jeg er herved selverklært Lissiefan. 

Avslutningsvis vil jeg sende en stor takk til GoogleMaps for innsatsen de gjør for å veie opp for min crappy orienteringsevne, og tenker lettet at det faktisk er håp for alle med minuspoeng i stedsans. 

Dere vet hva dere har å gjøre. 

Lissie – Record Collector

Jeg velger meg mars!

Bjørnstjerne foretrakk april. Jeg nøyer meg med mars, og det passer jo spesielt fint siden det er akkurat der vi er. Sist snakket vi om blomster. Og voilà! Vi snakker faktisk vår med tett opptil store bokstaver. 

I går fant jeg en helt ny park. Det var vel ikke akkurat det at den hadde gjemt seg bort som gjorde at jeg ikke har funnet den tidligere. For det skal vel godt gjøres å gjemme bort en park på denne størrelsen midt i en by. Altså, med mindre vi snakker heksekunster eller Disney. Det var vel heller at jeg ikke hadde flyttet beina i akkurat den retningen før i går. 

Se! Pusunger! Og gule blomster av ukjent merke strødd utover fortsatt marskald jord. 

Lovebirds. Eller slåsskjemper. Jeg må innrømme at jeg ikke ser om dette er damefugler eller mannefugler, men jeg synes nå de ser litt forelsket ut.

Dette er riktignok ikke et parkscenario, men oppfordringen (også kalt salgstriks) er vel alltids verdt å videreformidle. 

Jeg vet om en by som feirer seg selv med å servere nybakte kaker med rosa glasur og varm te på torget. Bare på film, sa du? Nei, helt på ordentlig. Og kaka var enda bedre enn den ser ut. Nam. 

It might as well be spring!

I'm as restless as a willow in a windstorm, 

I'm as jumpy as puppet on a string

I'd say that I had spring fever but I know it isn't spring

I am starry eyed and vaguely discontented like a nightingale without a song to sing

O why should I have spring fever when it isn't even spring?

I keep wishing I were someone else, walking down a strange new street

Hearing words that I've never heard from a girl I've yet to meet

I'm as busy as spider spinning daydreams, I'm as giddy as a baby on a swing

I haven't seen a crocus or a rosebud or a robin on the wing

But I feel so gay in a melancholy way that it might as well be spring

It might as well be spring

Ella Fitzgerald – It Might As Well Be Spring

I morgen har de svenske værgudene lovet meg og mine svenske venner sol. Og meteorologer lyver vel ikke? Jeg håper de er så alvorlige at de ikke strekker seg til å slå av en spøk en gang. I morgen skal jeg nemlig ut i byen og se på blomstene. 

Men vi har ekte blomster også. Og jeg ble så glad da jeg så dem i byen her om dagen at jeg hadde lyst til å ta de med hjem. Men så har det seg slik at jeg har allerede en sånn rosa sak hjemme. Det vil si - jeg hadde en sånn rosa sak hjemme. I hele to dager før den visnet i vinduskarmen. Så mye for grønne fingre.

Bare for å understreke at våren står og lusker rett rundt gatehjørnet - uteserveringene er på vei opp og ut og fram, og det er straks klart for å sitte-under-varmelampe-med-friluftsøl-og-akkurat-passe-kalde-fingre.

Da passer det jo særdeles bra at den nye strikkegenseren i Mariusfamilien er klar til utflukt i vårsola. Modifisert Mariusgenser med rundfelling strikket sånn omtrent etter oppskrift fra Sandnesgarn, i Lima fra Drops *klappesegselvstoltpåskulderen*. 

Nye forsyninger og språklige finurligheter

When asked out to dine

by a Person of Quality,

Mind and observe

the most strict puntuality!

For should you come late,

and make dinner wait,

And the victuals get cold,

you'll incur, sure as fate,

The Master's displeasure,

the Mistress's hate.

And though both may, perhaps,

be too well-bred to swear,

They'll heartily wish you --

I need not say where.

Richard Harris Barham (1788-1845)

Til tross for at Sverige er favorittnaboen til Norge, har de overraskende ulike vaner og tradisjoner. Mens knekkebrød-Lila følger norsk etikette og holder lunsjen akkurat så kjedelig at ingen andre blir fristet av den, gafler svenskene innpå med de mest avanserte og velduftende saker.

Hvis du slår opp begrepet lunsj i en svensk-norsk ordbok, er jeg sikker på at det står skrevet med versaler på svensk og med mikroskopbokstaver på norsk. Lunsj på svensk er som middag på norsk. Minst. Foreløpig holder jeg stand og lar latheten vinner over kreativiteten, så etter et par måneder i blågult selskap var det på tide med nye forsyninger til Lilaland.

For at dere ikke skal tro at jeg er en av de som tviholder på sine norske vaner selv om utlandet byr på de lekreste alternativer, presenterer jeg herved en svensk ti-poenger. Snakk om å tilpasse seg. 

Melk på norsk er mjölk på svensk. Fyrstikker på norsk er ikke fyrstikker på svensk. Det er altså ikke noe poeng i å gå i en svensk butikk og spørre etter fyrstikker. Butikkmannens sjokkerte uttrykk visket både "tändstickor" og "matches" fra korttidshukommelsen min, og etter en litt for lang pause spurte jeg etter noe jeg kunne tenne sigaretter med - stolt av å ha klart å unngå det for svensker helt uforståelige "telys". Hvorpå mannen sier lettet med overbevisning "aha, du vill ha en tändare!". Og jeg nikker mitt søteste nikk og legger alle mine prinsipper til side - og ender opp med en stygg blå lighter og slettes ingen fyrstikker. 

 Jeg tror ikke jeg overdriver ekstremt når jeg påstår at alle svensker ser på Melodifestivalen på tv. Alle svensker ser også på den svenske versjonen av "Skal vi danse", som på svensk heter noe så internasjonalt som "Let's dance". Hvor noe så usvensk som Alexander Rybak tripper rundt i dansesko.  Det kan derfor by på uante komplikasjoner dersom du sklir inn i en lunsjsamtale om et svensk danseshow du ikke har sett og uttaler noe sånt som "den lille, rare norske mannen" og mener nettopp Rybak. Spesielt om du mener rar på norsk og ingen av kollegaene vet at rar på norsk ikke er det samme som rar på svensk. Noen sekunder senere prøvde jeg desperat prøvde å korrigere med "snål", før jeg innså at snål heller ikke er snål på svensk. La oss bare kalle det dagens leksjon.

Malmø i pastell

Det våres! Sør-Sverige smilte sitt største smil i dag - strålende vårsol malte hele byen i vårlige pasteller. Det var nesten så jeg fikk lyst til å synge! Heldigvis har jeg selvinnsikt nok til å la andre stå for syngingen. Alicia Keys, for eksempel, er mye bedre enn meg til akkurat det. Forsyn dere hjerteligst av mitt bidrag til kvinnedagsfeiringen;

http://open.spotify.com/track/0r5u9i2GzrqzU2Pv0eIvVq

Med en passe dose politisk ukorrekthet, innrømmer jeg at jeg aldri har brukt kvinnedagen til å verken demonstrere eller protestere. Imidlertid er det jo synd å ignorere en anledning til å feire seg selv. Kvinnedagen på Lilavis har således bestått i å samvittighetsfullt ta i mot en flyer med store bokstaver fra en boblejakkekledd marsjerende dame - for så å svinse innom bakeriet og blomsterhandleren på torget på vei hjem. Vaniljehjerte, tirsdagsvin, rosa tulipaner og telys - og alldeles straks en vestkledd mentalist på tv. En dag så fin at det nesten er egoistisk å ha den helt for seg selv. Så værsågod, bare la dere smitte av stemningen!

Apropos smitte - et glass vin er jo faktisk en anerkjent metode for å oppjustere dagens dose av antioksidanter. For de av oss som tilbragte søndagen på en buss førti centimeter fra en dame som hostet og nøs kontinuerlig i seks timer kan det vel nesten regnes som smart. Dersom det finnes en nese på bussen disse basiluskene ikke fant veien inn til i løpet av turen, bør vedkommende som eier nesen selge immunforsvaroppskriften sin dyrt til skilandslaget. Du kan jo ikke akkurat holde pusten fra Sarpsborg til Malmø. Iallfall ikke om du har intensjoner om å noen gang forlate bussetet. Jeg krysser tærne og klapper meg selv på skulderen for å flittig ha inntatt vitaminer fra hele alfabetet i vinter.

Hjulene på bussen går rundt og rundt... og rundt igjen...

Du vet du har blitt voksen når du hører deg selv tenke snusfornuftig at "jammen har tidene forandret seg". 

Jeg velger å tro at verden virkelig har gått hodestups framover, og at det ikke bare er jeg som er urgammeldags og ikke har fått med meg utviklingen, når bussen fra sør-Sverige til nabolandet i vest har knirkefritt trådløst internett. Bravo. Med hjelp av min trofaste (og deilig bærbare) bestevenn utvider herved bloggen-uten-ambisjoner horisonten og publiserer Lilalivets første bussinnlegg. Siden ingen har laget regler for bussinnlegg tidligere, så tar jeg meg friheten til å la det handle om absolutt ingenting. Så får vi håpe strømmen holder, at bussen forblir knapt halvfull og at jeg husker å ikke drikke for mye sånn at jeg må på bussdo. I sekken ligger iPod, matpakke, stripete ullsokker og strikketøy - og med fire lange timer igjen av bussmoroa tenker jeg stille at jeg skulle husket tidsmaskinen også. 

Det er rart hvordan alt som er kjedelig får en til å tenke på alt som er morsomt. For eksempel fikk jeg akkurat nå kjempelyst til å spille wii, drikke bobler, danse til hurramegrundtlista på Spotify eller lekesloss med katten. Eller rett og slett bare gjøre hva som helst annet enn å sitte på buss. 

For å piffe opp et intetsigende bussinnlegg, kan jeg jo i det minste gi dere en sang. Spotify på Ipod serverte nettopp denne fra den nyeste plata til R.E.M.- og voila! - her er min gave til dere: 

http://open.spotify.com/track/3uxkB2331TsU2pLulYb1VG

Enjoy! Det gjør jeg.