Malmø med melis på

Da jeg våknet i morges hadde Gud klint himmelsk korrekturlakk over hele bakgården. Pepperkakebyen Malmø var dekket av melis. 

Noe forundret (selvsagt helt uten grunn - jeg veeet jo at februar er vintermåned så godt som noen) pakket jeg føttene ned i et par støvler slett ikke laget for vintervær og krysset tærne for at i Danmark - ja, der har våren kommet. Det hadde den slettes ikke. Snøen lar seg ikke dirigere, om himmelen bestemmer seg for å falle ned så gjør den nettopp det. 

Dagen ble imidlertid fylt med både faglige og sosiale oppturer, så jeg merket ikke vinteren før jeg og støvlene skulle hjem til Sverige igjen. Kjære venner - om jeg noen gang skulle falle for fristelsen til å erstatte hvert tredje ord med et svensk, vel å merke med norsk tonefall - værsåsnill og slå meg med en stekepanne. På et tog fullt av stille, anonyme passasjerer fikk jeg helt ufrivillig setet-rett-i-mot-besøk av en høylytt viktigpernordmann. Da han på svensk-norsk-engelsk forklarte litt for høyt til sitt svenske reisefølge at "Han er jo en great kille, liksom", krysset jeg alt jeg hadde for at telefonen ikke skulle ringe sånn at jeg måtte avsløre meg som norsk. Så ringte telefonen. Haha. Jeg slo den kjapt på lydløs og gikk over til å krysse fingrene for at mamma har lært seg at om jeg ikke tar telefonen - da ringer jeg tilbake senere. At jeg ikke tar telefonen betyr ikke nødvendigvis at jeg har dødd og ingen har funnet meg. Det kan for eksempel være noe så enkelt som at jeg er flau over å prate norsk, står med tannbørsten i munnen eller sover.

Helt til slutt kan jeg konkludere med at dansk er vanskelig men faktisk ganske fint, svensk er bra og norsk er vel ikke så verst det heller. Men å blande dem er som å blande melk og brus. Dårlig idé.

http://www.youtube.com/watch?v=5j6M1i9rW1s&playnext=1&list=PL2AC97DB37D402D1B