Härifrån ser jag hela världen

Disse merkverdige vesnene hoppet rett inn i hjertet mitt da jeg møtte dem på museumsbutikken. Nå jubler de akkurat passe høyt over å ha fått hedersplassen på en av de altfor hvite og kjedelige veggene i leiligheten. Der henger de på rekke og rad og sender små bølger på fnisefrekvens når noen går forbi.

 Sjekk ut www.lisatofft.se - noe søtere enn "världens argaste"-smykket er det lenge siden jeg har sett. 

Malmø med melis på

Da jeg våknet i morges hadde Gud klint himmelsk korrekturlakk over hele bakgården. Pepperkakebyen Malmø var dekket av melis. 

Noe forundret (selvsagt helt uten grunn - jeg veeet jo at februar er vintermåned så godt som noen) pakket jeg føttene ned i et par støvler slett ikke laget for vintervær og krysset tærne for at i Danmark - ja, der har våren kommet. Det hadde den slettes ikke. Snøen lar seg ikke dirigere, om himmelen bestemmer seg for å falle ned så gjør den nettopp det. 

Dagen ble imidlertid fylt med både faglige og sosiale oppturer, så jeg merket ikke vinteren før jeg og støvlene skulle hjem til Sverige igjen. Kjære venner - om jeg noen gang skulle falle for fristelsen til å erstatte hvert tredje ord med et svensk, vel å merke med norsk tonefall - værsåsnill og slå meg med en stekepanne. På et tog fullt av stille, anonyme passasjerer fikk jeg helt ufrivillig setet-rett-i-mot-besøk av en høylytt viktigpernordmann. Da han på svensk-norsk-engelsk forklarte litt for høyt til sitt svenske reisefølge at "Han er jo en great kille, liksom", krysset jeg alt jeg hadde for at telefonen ikke skulle ringe sånn at jeg måtte avsløre meg som norsk. Så ringte telefonen. Haha. Jeg slo den kjapt på lydløs og gikk over til å krysse fingrene for at mamma har lært seg at om jeg ikke tar telefonen - da ringer jeg tilbake senere. At jeg ikke tar telefonen betyr ikke nødvendigvis at jeg har dødd og ingen har funnet meg. Det kan for eksempel være noe så enkelt som at jeg er flau over å prate norsk, står med tannbørsten i munnen eller sover.

Helt til slutt kan jeg konkludere med at dansk er vanskelig men faktisk ganske fint, svensk er bra og norsk er vel ikke så verst det heller. Men å blande dem er som å blande melk og brus. Dårlig idé.

http://www.youtube.com/watch?v=5j6M1i9rW1s&playnext=1&list=PL2AC97DB37D402D1B 

Humørmedisin

Dagen i dag startet med en liten utfordring - du vet, en av de dagene når du våkner og innser at du faktisk er i dårlig humør. Og hvor irriterende er det vel ikke å kaste bort en hel dag på å gjøre sin egen tilværelse muggen og grå. Spesielt en lørdag. I tillegg er leiligheten rotete og støvete og innbyr ikke akkurat til hjemmekos, selv om du ba husnissene pent om å rydde opp etter seg når du la deg i går.

What to do? Etter noen grimaser i speilet, tørre knekkebrød, skjerf tre ganger rundt halsen og hjertevotter fikk jeg overtalt meg selv til å gå ut døra. Hvem sa at shopping ikke hjelper på humøret? Jeg kan vanskelig forestille meg at noen virkelig kan ha sagt det. Shopping er definitivt humørmedisin av det effektive slaget. Muggen-Lila ble glad-Lila for ganske nøyaktig 297 svenske kroner. (En skal vel kanskje heller ikke kimse av en liten dose frisk luft, bittelitt sol på nesa og en mormortelefon - og det er jo heldigvis helt gratis!)

Ny bok av den alltid festlige og skriveflinke Marian Keyes, t-skjorte med finfint budskap (og farger, ikke minst!) og korallrosa leppestift. Jeg bruker ikke leppestift. Men nå må jeg jo nesten begynne med det. Hvem vet, kanskje litt rosa leppestift kan være akkurat den lille tingen jeg ikke visste jeg trengte.

Jeg er glad jeg hadde byttet ut humørløs med glad før det var tid for matlaging. Noe motvilig må jeg allerede i dag gjenta "dagens leksjon". Jeg hadde ærlig talt håpet at disse ikke skulle komme så tett, men jeg får vel skylde meg selv for å ikke sjekke at lokket på blenderen virkelig satt fast. Dagens leksjon; Om du lager erte/broccolisuppe i blenderen, sørg for å trykke lokket ordentlig ned. Overraskelsen over at kjøkkenbenken ble grønn, ble raskt avløst av en pinlig følelse av at dette burde jeg jo ha forutsett... Det finnes ingen bildebevis av hendelsen (jeg var vel for flau til å dokumentere det), men her er iallfall suppa (som for øvrig ble veldig god);

Sofasyssel i blåsbortbyen

Det blåser. Og blåser. Veldig mye. Hele tiden. Mens jeg klamrer meg fast til lyktestolper og søker ly i vårlig dekorerte butikker, lurer jeg litt på hvorfor i all verden Gud ikke kostet på seg et fjell eller to i sørlige Sverige. Men i et løsningsorientert øyeblikk fant jeg et, om jeg skal si det selv, ganske så fornuftig bruksområde for et nøste med tjukk Alpakkablanding. Resultatet er et nærmest vindtett pannebånd hastestrikket på et par timer på lubne pinner. Tada! 

Det samme kan ikke sies om dette skjerfet - frustrasjonsskjerf som raskt ble døpt millionfeilskjerfet. Bare så det er klart, det er ingen vits i å prøve å rekke opp i bouclegarn. Men det er varmt og mykt. Og passer greit i blåsbortbyvinter. 

Neste fotomodell er en kvart Mariusgenser. Så får vi se hvor mye Marius den blir tilslutt - jeg vil nødig hisse på meg Mariusgensermafiaen, og er derfor villig til å døpe den om til Bertine eller lignende.

Og om det ikke skulle gå spesielt bra, så er det mer der det kommer fra  - *elsk*.

Helt til slutt, dagens leksjon (etter inspirasjon fra en fantastisk lillesøster); Om du har vasketid i skummel bygårdvaskekjeller fra 16-20, ikke vent til halv åtte med å sette på tørketrommelen. Spesielt når hele vaskekjelleren går i dvale klokka åtte og du må tørke vått sengetøy på alle møblene som finnes i hele leiligheten.

När vispgrädden smälter i varmchokladkoppar... - Malmöfragmenter

Min morfar han hojtade ständigt i bilen Vackert land vi bor i På väg ut till stugan minst två gånger milen Vackert land vi bor i Nu har jag tagit över det ingick i dealen Vackert land vackert land Vackert land vi bor i När dikena fylls utav sippor och droppar Vackert land vi bor i När vispgrädden smälter i varmchokladkoppar Vackert land vi bor i När klipporna värmer upp kvinnornas kroppar Vackert land vackert land Vackert land vi bor i I tur och retur hörs från flyttfågelstrecken Vackert land vi bor i Det hålls som predikan och tal till avecen Vackert land vi bor i Och vrålas i fyllan från Västerbrons räcken Vackert land vackert land Vackert land vi bor i Bo Kaspers Orkester – Vackert Land

Shopping og sjampanje - og en liten dose kultur

København er et av mine favorittsteder på jorda - selv om Malmø stadig overrasker og imponerer med sine fine steder, blide mennesker, koselige kafeer og søte gater. Men København er fortsatt noe for seg selv - hvor ellers får du en likøroverraskelse til kaffen klokka ett på dagen?

 ... og en flaske bobler i veskebutikken midt i en lørdagstravel handlegate?

København er byen der blomstrete vesker har sin egen stemme, og hvor de søteste prikkete kopper og krus står i uimotståelige stabler i en fantastisk lyseblå hylle. Sukk.

På den andre siden av sundet derimot, sjarmererende sørsvensk idyll - Malmø slott er majestetisk selv i gråvær.

... og til slutt får fotografiene av Brutus Östling æren av å avslutten dagens innlegg. Vakkert!

Se min kjole, den er blå som...

... et blåbær! Ingen overraskelse at den er blå, kanskje - men definitivt en overraskelse at den er ferdig allerede! For de spesielt interesserte startet det som denne:

Underveis slo det meg at den fra midten og opp faktisk måtte strikkes fram og tilbake. Og kjolen var derfor ikke langt fra å bli degradert til skjørt. Til kjolens umiddelbare lettelse fikk hun som holdt strikkepinnene en idé. Og med litt triksing, miksing, masketelling og kunstnerisk frihet endte kjolen som en kombinasjon av overnevnte, armopplegg fra en annen strikkesak og til slutt denne:

Og om jeg skal si det selv så er jeg riktig så fornøyd - og da er jo alt bare vel. Neste prosjekt er å transformere en del av haugen med garn fra kurven-med-det-rare-i til en genser. Om jeg hadde vært så effektiv som jeg kunne ønske selv, så kunne jo nesten denne bloggen-uten-planer-og-ambisjoner blitt en strikkeblogg. 

Into each life a little rain must fall

Det blåser sidelengs, oppover, nedover - og det er på en måte så deilig avslappende at uansett hva jeg gjør har jeg absolutt ingen påvirkningskraft på det som skjer utenfor vinduet. Så med beina på bordet, ullsokker på føttene og godis i fanget satser jeg på å mane fram godværet med dette bildet fra forrige helg.

Into each life some rain must fall
But too much is falling in mine
Into each heart some tears must fall
But some day the sun will shine

- Ella F.

Where do I go from here?

"Would you tell me, please, which way I ought to go from here?" "That depends a good deal on where you want to get to," said the Cat. "I don’t much care where--" said Alice. "Then it doesn’t matter which way you go," said the Cat. "--so long as I get SOMEWHERE," Alice added as an explanation. "Oh, you’re sure to do that," said the Cat, "if you only walk long enough."

Jeg må vel innrømme at det er litt lite oppfinnsomt å måtte bruke noen andres utsagn i stedet for et eget - men i mangel av kreativ hjerneaktivitet sånn på slutten av uka, lar vi Lewis Carroll og søteste Alice få æren av å innvie Lilabloggen. En blogg uten store ambisjoner, uten framtidsplaner av det viktige slaget, uten noe brennende ønske om å bli sett eller lest. Derimot en ganske så jordnær blogg fra en ganske så ordinær dame. For selv om jeg ikke føler meg som en dame, må jeg vel innse at jeg har blitt akkurat så gammel at ungene i butikken kaller meg "dama" når de skal sladre til mammaene sine om at "mamma, se! Dama kjøper godteri selv om det ikke er lørdag!".

Derfor har denne bloggen blitt til. Hvorfor, sa du? Jeg vet ikke. Men jeg tenkte vel i et svakt øyeblikk at det kunne være en kjekk måte å holde kontakten mot gamlelandet på mens jeg sitter med beina i sofaen femti mil unna og bedriver 85-år-gammel-dame-syssler med garn og pinner. Strikketøyet begynner å få form som en kjole, men jeg innser at jeg må sette opp tempoet om jeg skal få den klar før varmegradene slår til. Straffen for å strikke i ull.

Og da gjenstår vel bare å ønske velkommen til Lilalivet - hvor denne bloggen og jeg ender opp til slutt er foreløpig usikkert, men dere er hjertelig velkommen til å følge med på veien!