Plutselig en dag hadde hele jordskorpa løftet seg på miniminigrønnsakshagen. Om det er lov å kalle det grønnsakshage til tross for at bare sukkerertfamilien er representert.
Med litt nysgjerrig bistand fra Lila-hendene åpenbarte disse optimistiske, fantastiske, lysegrønne spirene seg. Lila liker!
Noen vil kanskje påstå at jeg var litt vel overivrig da jeg tømte to poser med frø opp i én eneste krukke. Uavhengig av om vil kaller det overivrig, lat eller kanskje et eksperiment om hvorvidt sukkererter liker å bo tett-i-tett, så har de i det minste belønnet gartnermammaen sin med sitt grønne nærvær. Dessuten liker jeg sukkererter. Heldigvis.
I stedet for å sukke over at himmelen nettopp begynte å dekorere hagen med dalmatinerflekker, tenker jeg lettet at da overlever spirene i det minste en dag til uten vanning. Jeg er dessverre en dårlig gartnermamma.
Den planlagte joggeturen blir det vel kanskje så som så med. Noen prøvde nettopp å drukne byen i fossende vann. Jeg tror heller jeg gjør som katten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Noe på hjertet? Du er hjertelig velkommen til å kommentere, synse, mene eller bare si hei.