Lav sol og høy himmel

Så fine de er, disse fargerike høstdagene hvor sola smiler akkurat bredt nok til at solbrillene gjør nytte for seg. Kanskje brette opp genserermene så vidt. Kanskje åpne den øverste knappen i jakka. Eller den nederste knappen. Kanskje til og med ta med kamerabestis på en liten pustetur mellom flaksende løv og forvirrede fluer. Å bare se på livet slik det ser ut akkurat i dag. 

 Gull i lufta.

Kastanjer som klamrer seg optimistisk fast.

 Tomme jorder.

 Lille herr eikenøtt med hatten på snei.

Dalmatinertrær.

Og selvsagt det sikreste høsttegnet av dem alle. Is til halv pris.

"The skill in attending a party is knowing when it's time to leave"

"To our Fans and Friends: As R.E.M., and as lifelong friends and co-conspirators, we have decided to call it a day as a band. We walk away with a great sense of gratitude, of finality, and of astonishment at all we have accomplished. To anyone who ever felt touched by our music, our deepest thanks for listening." 

R.E.M. 

21.09.2011

Lila og R.E.M. er faktisk ganske nøyaktig like gamle. I like mange år har vi sunget og danset oss gjennom livet. Vel, dansingen har jeg strengt tatt stort sett overlatt til andre, og syngingen burde jeg vel strengt tatt overlatt til andre. Det litt triste poenget er at fra nå av må Lila klare seg selv. Michael og vennene hans har avsluttet et av de kanskje beste musikkapitlene som har blitt skrevet. Altså, helt objektivt sett.

De passe sære tekstene med de snåle twistene. Det imponerende engasjementet i USA'sk og internasjonal politikk og virkelighet. Den fantastiske samlingen med låt på låt på låt som treffer Lilahjertet som en trepinne i en vampyrkropp. Akk. Jeg skal spille R.E.M. på Spotify til jeg sovner. Og da håper jeg det blir til denne. Du må være immun mot kjærlighet om ikke hjertet slår et dobbeltslag etter det her.

I've found a way to make you

I've found a way

A way to make you smile

I read bad poetry

Into your machine

I save your messages

Just to hear your voice

You always listen carefully

To awkward rhymes

You always say your name,

Like I wouldn't know it's you,

At your most beautiful

At my most beautiful

I count your eyelashes, secretly

With every one, whisper I love you

I let you sleep

I know you're closed eye watching me,

Listening

I thought I saw a smile

R.E.M. – At My Most Beautiful (Ja, link til Spotify!)

Bill.mrk.: En (eller flere) å stole på

Vi er to ferske samboere som er på leting etter en venn eller to eller tre eller kanskje til og med fire. Samboerskapet vårt er ganske ferskt, men vi kommer bra overens og mener at vi utfyller hverandre godt. Vi liker verken turer i skog og mark, fjellklatring eller kanopadling. Derimot elsker vi sene kvelder med ulltepper, myke puter, noen stearinslys, et glass eller to med rødvin og en liten, blomstrete skål med sjokolade. For å komplettere vår lille familie ønsker vi å komme i kontakt med deg eller dere som mener dere kan passe inn i den fredelige tilværelsen vår. Form, fasong og farge er av mindre betydning - det viktigste er at vi treffer hverandre rett i hjertet (og at dere ikke blir sure av at noen setter seg på dere). En match av de sjeldne, altså. Ta kontakt med vår rådgiver Lila dersom du mener du innehar de egenskapene vi ønsker. 

I tillegg til tørre og varme omgivelser, kan vi by på selskap fra en særdeles søt matchende pusekatt, en halvrotete men blid huseier og disse fantastiske forsinket-med-et-år-bursdagsgave-liljene. Kan vi stol(e) på dere? Hilsen to forventningsfulle venner - et nyere hvitt bord og en eldre brun kjøkkensofa.

Call It Stormy Monday - But Tuesday Is Just As Bad

Dagens Spotifyfunn følger Lilabloggtradisjonen med sin treffende værrelaterte tittel;

Call It Stormy Monday - But Tuesday Is Just As Bad 

Det er tirsdag i Norges sjette største by. En sånn tirsdag hvor det blåser sånn utendørs at det å bruke begrepet "å blåse" blir en småkomisk underdrivelse - jeg er nesten overbevist om at noen har bestemt seg for å riste Norge av kartet. 

Det er en av de (heldigvis få) tirsdagene hvor en kald og våt date med krypkjelleren sto på Lila-kalenderen. En vellykket date, faktisk - til tross for verken kino, middag, dessert eller godnattkyss. Derimot får en forhåpentligvis tørr og glad kjeller stå for kveldens romantiske innslag. 

Vel, jeg tror jeg liker søndager bedre. Disse lange, kjedelige dagene helt uten viktige planer - nesten som en forsiktig logrende hale hengende etter en travel uke. En av de få dagene det liksom er lov å bruke til ingenting - om det så bare er å drikke kaffe i sengen og spise sjokolade til middag. Sånne dager som noen ganger fyller seg selv med alle mulige slags uplanlagte aktiviteter, men som likevel er hvor avslappede som helst. 

Lilasøndagen resulterte blant annet i "planting" av et tre på soverommet og et halvferdig kreativt prosjekt som skal bosette seg på det nye spisestuebordet. 

Det nyeste medlemmet i luefamilien har fått trådene sine festet og selskap av noen knapper. Blå luksuslue i fineste silkealpaca. Den er oppskriftsløs og improvisert, men er så blå og myk at jeg vurderer å sove med den. Nå som bladene flykter fra trærne og vantesesongen definitivt har begynt, så kan jo lua snart også få lov å være med på tur. 

To poeng til søndager! Okei da, et poeng til tirsdager også - det er jo tross alt varmt i stua og Grey's på tv.

American Tune

Many's, the time I've been mistaken

And many times confused

Yes, and often felt forsaken

And certainly misused

But I'm all right, I'm all right

I'm just weary to my bones

Still, you don't expect to be

Bright and bon vivant

So far away from home, so far away from home

And I don't know a soul who's not been battered

I don't have a friend who feels at ease

I don't know a dream that's not been shattered

or driven to its knees

But it's all right, it's all right

We've lived so well so long

Still, when I think of the road

we're travelling on

I wonder what went wrong

I can't help it, I wonder what went wrong

And I dreamed I was dying

And I dreamed that my soul rose unexpectedly

And looking back down at me

Smiled reassuringly

And I dreamed I was flying

And high up above my eyes could clearly see

The Statue of Liberty

Sailing away to sea

And I dreamed I was flying

We come on the ship they call the Mayflower

We come on the ship that sailed the moon

We come in the age's most uncertain hour

and sing an American tune

But it's all right, it's all right

You can't be forever blessed

Still, tomorrow's going to be another working day

And I'm trying to get some rest

That's all I'm trying to get some rest

Paul Simon – American Tune (link til låta på Spotify)

11. september 2001. York, England. På tv-skjermen i vinduet på en elektronikkbutikk i sentrum styrter et fly inn i tårn nummer to. Live. Frykt, sjokk, forvirring, bekymrede telefonsamtaler. Så langt unna, men likevel så nært. 

11. september 2011. Fredrikstad, Norge. En dag hvor hele verden ser ti år tilbake og gamle tv-bilder flimrer over skjermen. En dag som for mange her hjemme har fått et litt annet perspektiv i løpet av den siste tiden, men som likevel vil stå som en absurd merkedag. 

Mange har sagt og skrevet mye om både denne dagen og andre dager. Noe stort, noe smått, noe bra, mye mindre bra. Mitt bidrag er å anbefale denne nydelige boka. Lån den, kjøp den. Les den.

Tervetuloa Suomeen!

Noen ganger ler jeg litt for meg selv over det faktum at jeg bor i et land hvor jeg faktisk kan la hvert eneste lille blogginlegg handle om været. Det er jo unektelig litt pussig hvordan vi gir så mye plass til en av de få tingene i verden vi har absolutt null og niks bestemmelsesrett over.

Jeg må vel innse at jeg ikke er noe mindre opptatt av vær enn gjennomsnittsnordmannen. Reiselysten og ønsket om varme dager, søt lukt av solkrem, sand mellom tærne og solkyssede armer øker i takt med mengdene vann som treffer byen. Halvdesperat tenker jeg at hvorsomhelst duger - bare det er et snev tørrere enn her.

Jeg har aldri vært i Finland. Jeg har egentlig aldri tenkt på Finland som noe reisemål. (Unnskyld, Finland.) Saken er at etter en time i kuling og øspøsende vann i Fredrikstadmarka i går, tenker jeg at Finland må ha inntatt oss på mystisk vis uten at vi har merket det. Marka har også fått minst tusen sjøer. Og jeg tenker at jeg har ikke fått nevneverdig større lyst til å dra til Finland. Jeg stikker en tur til Sahara for å tørke istedet. 

Tervetuloa Suomeen! Welcome to Finland! Husk redningsvest og Gore-texsko.