Soul Food. Eller kattemat, om du vil.

Oi.

Kanskje jeg kan skylde på at utspekulerte hybelkaniner kidnappet Mac'en. Eller at pelsdotten spiste tre av tastene til kvelds. Eller at energifeltet fra en UFO har sperret internettilgangen over Lilahuset hele sommeren. 

Sannheten er at den voksne delen av Lilahuset har brukt de siste to månedene på et ganske unikt forskningsprosjekt. Doktorgradsavhandlingen har arbeidstittelen "Kattematens uforklarlige tiltrekningskraft på bittesmå mennesker" og vi regner med å bli akkurat-passe-rike-og-berømte når vi omsider har knekt koden. 

Resultatet tenkes produsert i flytende form og levert på sprayflasker. Vidundermiddelet kan deretter sprayes på for eksempel vaskebøtter, lekseplaner, gressklippere, malekoster, joggesko og ustoppede raggsokker. Eller hva det nå måtte være som trenger litt magisk og totalt uimotståelig tiltrekningskraft.  

Kanskje ender vi opp som multimillionærer med ansiktene våre på en fancy sprayflaske. Kanskje ikke. Kanskje vi blir enige om at det sikkert ikke er så ille å vokse opp på kattemat likevel. 

Pelsdotten virker jo ganske fornøyd med livet. 

Leela James – Soul Food - litt om mat på Spotify.

Ukesoppsummering

Det er lørdag kveld. Ute plasker regnskyene ned over byen, og Lilabloggen skråstrek Sykkelsambobloggen mimrer tilbake til uken som var med å bla gjennom de siste dagers fotosamling. 

Til ære for Sykkelsambos stadig syklende sambo, er det Minikroppen som denne kvelden står for illustrasjonen av "dagens outfit". Mens vi vanlige, dødelige snorket søtt i dynene våre, var Lilamannen en av tjuetusen som brukte fredagsnatten til å sykle rundt Sveriges nest største innsjø. Tommelen opp.

"Dagens treningsøkt" startet som et trille-for-å-hente-bilen-oppdrag som endte med en trille-hjem-igjen-med-uforrettet-sak-og-hylende-Mini-på-slep-tur. Men Minihylet stilnet til slutt, og øynene var store da returen til basen gikk via 2. dam hvor evig sultne ender fikk servert restene av dagens lunsj. 

"Dagens måltid". Ironien i å stolt snekre sammen hjemmelaget laksebabymiddag den ene kvelden. Og dagen etter våkne opp til tidenes diskusjon om hvorvidt en kanskje dør eller kanskje ikke dør av å spise laks. 

I følge de samme troverdige mediene, spiser visstnok supermodellene bomull for ikke å bli tjukke rundt magen. (At det tydeligvis gjør dem bittelitt tjukke i hodet, er vel en annen sak.) Mer sensasjonelt er det dog i mine øyne at det på loftet til Lilaopphavet trolig bor supermodellmus. Supermodellmus med smale midjer og magesekken full av skumgummi. Er det kanskje på tide å bytte ut ostebitene i fella med noe magrere?

Lisa Ekdahl – På Jakt Efter Solen

Sykkelsambo - den nye Fotballfrue?

Noen liker biler. Noen elsker motorsykler. Noen vil helst løpe. Noen foretrekker å gå. Noen tar til og med bussen. 

Andre sykler. 

Lilamannen er en sånn. En sånn sykkelfyr. En sånn fyr hvis alle duppeditter er sykkelrelaterte. En sånn fyr som er nesten utelukkende å se med føttene i sykkelsko og med hjelm på toppen. I kjellerstua bor det som regel to og tre sykler - vel å merke uten permanent oppholdstillatelse.

Det har nesten gått så langt at jeg i ekte Fotballfrueånd har vurdert å bytte navn på bloggen til "Sykkelsambo". Fotballfrue? Ja, du vet - hun med en av Norges mest leste blogger. (Forstå det den som kan.) 

Sist oktober - mens Lila satt med struttende mage med en voksende Mini inni - benyttet Lilamannen anledningen til å melde henne på et sykkelritt. Et sjukommatomils maratonritt i Sarpsborgs gjørmete skoger den første juni. Så lo vi litt, og iallfall den ene av oss glemte det liksom bittelitt. Så skjedde det blant annet en baby og litt andre småting, og plutselig var april halvgått. Og så var det juni.

Med Lilamannen som støttekontakt, heiagjeng og utstyrsleverandør tråkket hun seg imidlertid gjennom alle de søttito kilometerne - gjørmebad og passe-vondt-i-rompa inkludert. Den innlagte ammepausen utgikk faktisk også - med Mini proppet så full av fruktmos at han smiler ennå. Og til Lilamannens store glede kan hun omsider innrømme at joda, det var jo litt morsomt også. Sliten, glad og ganske stolt. Har noen sett Fotballfrue gjennomføre en nittiminutters fotballkamp, kanskje?

Men for i det hele tatt å kunne ta opp kampen med den svært så populære Fotballfruen, behøves vel noen små justeringer. Derfor presenterer herved "Sykkelsambobloggen" ett eneste bilde hvor alle de viktige tingene er med. 

Dagens outfit: Spandex i moteriktig snitt og farger. Dagens frisyre: Hjelmsveis. Dagens måltid: Energibar. En av flere. Dagens treningsøkt: Sjukommatomil på rosa sete. Dagens dings: Hjemmelaget sykkel à la Sykkelsambos syklende og sykkelskruende sambo. Dagens posering: Litt vondt overalt, men rett i ryggen og med den ene foten skrått plassert foran den andre - i nesten ekte Fotballfruestil. 

Hanne Krogh – Sykkelvise - halvfavoritt fra Minis Spotifyliste.

Ketchupvår

Først kommer ingenting. Så kommer ingenting. Så kommer alt på en gang. 

Kalde og våte maidager fikk omsider et besøk av den etterlengtede sola, og vips - så fikk våren den kickstarten den sårt trengte. Og vips - så var det til og med sommer for noen dager.

I en ketchupvår danser sommerfuglene lykkelige over gresset og grøftekantblomstene blomstrer om kapp med sine plantede verandakassevenner. Pollenvarslene sprenger alle diagrammer og alt eksploderer i grønt. Varm kveldsluft lukter av grill og svett solkrem. 

Universets deiligste tær får smake sol og vind for første gang. Den motsatte delen av minikroppen gnager hvinende og velfornøyd på vannmelon og kalde agurkbiter.

Tær i den andre enden av deiligskalaen dyppes i kjøleskapskaldt hav og isningene når nakkehårene etter noen få sekunder. Ryktene går om at folk dyppet både armer og bein i det kalde, våte. Lilatærne hadde ikke en sjanse i havet til å overtale resten av kroppen til noe sånt. 

Mmmm. Det er lite som slår en skikkelig vår. Selv om den er sein og nesten kommer hånd-i-hånd med sommer. På en passe nylig markatur kunne vi telle ett skilt med advarsel om usikker is, ni glade sommerfugler, cirka en million forventningsfulle froskeegg, noen gode favner med ved og en mann som snakket nordnorsk med en lyktestolpe. Bra tur.

R.E.M. – We All Go Back To Where We Belong

Liten? Jeg? Langtifra.

Mauren

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

-Inger Hagerup-

Tenk om du var en maur. En liten sukkermaur på evig leting etter søtsaker. En flittig, mangebeint soldat hvis eneste oppgave var å spise seg stor og sterk og kanskje bygge verdens fineste maurtue.

Om jeg var en maur - en ganske liten men akkurat passe stor maur - ville jeg gladelig gitt alle sparepengene mine for å bli en av disse heldiggrismaurene.

Det var en gang en marengsbunn som så fram til å skulle pynte seg i sin fineste stas og by seg fram som Pavlova i festlig lag. I nattens mulm og mørke ble imidlertid frøken Pavlova-to-be invadert av maur. En glad gjeng sukkermaur hvor den ene halvparten må ha utviklet akutt diabetes og den andre halvparten trolig ennå er himmelhøye på sukker.

Vel. Vi kan i det minste konstatere at når nøden er størst og klokka er to-timer-til-selskap kan en Pavlova lages fra scratch på en-to-tre. Maurkoloni vs. Lila 0-1. 

Jeg er på den annen side ikke sikker på om de virkelig følte tapet på kroppen da de brutalt gikk i søppelkassa. Sammen med et helt univers av marengs.

Vilket Namn Ska Vi Ropa?

Vad ska du heta?

Vilket namn ska vi ropa 

när du sprungit någonstans
och gömt dig?
Efter vem ska vi leta?
Och vem ska vi trösta
när du trott att vi
har gått och glömt dig?

Vad ska du heta?

Vilket namn ska de säga 

när du räcker upp handen?
Vad står det på den första boken du får?
Efter vem ska vi fråga
när vi ringer hem dig?
Vad står det på kakan när du fyller år?

Vad ska du heta?

Vilket namn ska de viska

i tonårsnatten 

när din första kärlek ligger bredvid? 

När det första sveket river i kroppen, 

vems tårar faller i ultrarapid?

Vad ska vi skriva på breven vi skickar
till adresser som rör sig runt hela världen?
Och vem tar emot
våra långväga kyssar?
Vilket namn följer med dig på färden?

Vad ska du heta? 

Så fint det er. Å viske navnet ditt mykt i et babyøre mens jeg snuser deg på halsen. Å rope på deg fra dusjen der du sitter 75 små centimeter unna - bare for å forsikre deg om at jeg er bare 75 centimeter unna - selv om du ikke kan se meg gjennom dusjdøra. Å høre andre stemmer si navnet ditt. 

Å vite at du så vidt har startet på reisen din. Men at du allerede har satt så dype fotspor i tilværelsen vår at alt det som var nå har blitt noe annet. 

Så fint det er. Å vite at du er du. At du har hele livet foran deg til å fylle navnet ditt med innhold - med små, små biter av hvem det egentlig er som gjemmer seg der inne.

Bo Kaspers Orkester – Vad ska du heta? 

Mallorca. Eller Majårka, da.

Sted: Rådhusplassen i Palma de Mallorca

Tid: Påsken 2013

Hendelse: Alt som kan krype og gå, rulle eller humpe seg framover i sneglefart strømmer til sandstrødde gater for årets store begivenhet - påskeprosesjonen.

På samme sted til samme tid - to og en halv nordmann som forvirret vimser kartløse rundt i en fremmed by. Et ukjent, men du verden så flott sted. 

 Du kan trygt forkaste alle fordommer som inneholder "Magaluf", "partyfaktor", "turistfelle" og lignende. Majårka er mye mer enn det.

Isbar med hjemmelaget pinneis. Slå den, du!

Churros dyppet i flytende sjokolade. Verdens høyeste yoghurtiskremtårn.

Den søteste postkassa. Noensinne.

Ikke spesielt barnevognvennlige, men akk så idylliske smug.

Paella. Mums.

Hundre år gamle tog og like gamle trikker. 

Og selvsagt strender. Lange og mange. (For ikke å glemme forblåste og med vanntemperatur à la mars. Også kalt frys-av-deg-negllakken-på-tærne-temperatur.)

Med en tremåneders mini på slep gikk det ikke akkurat unna på cocktailene. Men OM jeg skulle tatt en - da vet jeg iallfall hvilken som hadde vært førstevalget. 

Orup – Magaluf